Den katolske kirke

– skikker rundt sykdom, død og begravelse.

Generelle opplysninger

Tidligere var kremasjon ikke tillatt innenfor den katolske kirke, og fortsatt blir kistebegravelse foretrukket av mange katolikker. I byene forekommer kremasjon stadig oftere.

Den katolske kirke er verdensvid, og det er all mulig grunn til å bemerke at gravskikkene for innvandrergruppenes vedkommende varierer. Som regel får de en utforming som tilsvarer tradisjonene i hjemlandet. Fra eldre tider er det egne katolske kirkegårder flere steder i landet, men vanligvis er det ikke verken ønske eller krav om dette lenger.

Før dødsfallet

For mange katolikker blir det lagt vekt på at presten skal tilkalles ved alvorlig sykdom og død.

Prest bør derfor kontaktes, og den syke må få anledning til å snakke med presten i enerom og eventuelt skrifte. En katolsk menighet består av mange nasjonaliteter, og personalet bør ved tilkalling opplyse om hvilket språk pasienten snakker.

Etter at den syke har snakket med presten, kan familien eller andre gjerne være til stedet når den syke mottar nattverd eller evt sykesalving.
Ettersom sakramentene ikke skal forstås utelukkende som dødsforberedelse, men like mye som en formidling av Guds nåde og helbredende kraft, kan samme person motta sakramentet på nytt. Handlingen avsluttes med bønn og velsignelse.
Alt dette er svært likt og gjenkjennbart fra den evangelisk lutherske kirke.

Etter dødsfallet

Presten, pårørende eller en annen tilstedeværende pleier å be for den avdøde.

Likvake

Likvake var tidligere tradisjonell katolsk praksis. I dag er det i første rekke katolikker fra ikke-vestlige land som vedlikeholder denne skikken. Blant disse kan det fremsettes ønske om at avdøde skal ligge på ”lit de parade” i kapellet eller i et tilgjengelig visningsrom.

Det er den nære, personlige avskjed og bønn for avdøde som ligger til grunn for skikken.
En bruker gjerne vievann som de pårørende har fått med seg fra sin menighetskirke.

Den døde stenkes med dråper fra en kvist mens man ber for vedkommende. Handlingens symbolske innhold refererer seg til dåpen og håpet om oppstandelse og evig liv.

Obduksjon

Den katolske kirke har ikke tatt noe standpunkt til spørsmålet om obduksjon. Det betyr at den enkelte selv må avgjøre dette. I alle kristne kirker er det imidlertid en grunnleggende oppfatning at det døde mennesket skal behandles med respekt.

Fordi den katolske kirke i Norge rommer høyst ulike etniske og nasjonale grupper, vil holdningene til obduksjon naturlig nok variere. Dette forhold gjør det tvilsomt om det i ethvert tilfelle kan antas at det foreligger samtykke til obduksjon.

Nedlegging i kiste

Det benyttes ordinære kister. Den døde legges i kisten med kors eller rosenkrans i hånden.

Båreandakt

Det holdes gjerne en kort andakt ved åpen kiste i hjemmet eller på sykehuset. Mange pårørende ønsker å følge den døde videre til gravkapellet.

Annonsering

Dødsfallet kunngjøres i dagspressen på vanlig måte. Over korset i annonsen står gjerne bokstavene RIP (Requiescat in pace) som betyr:” Måtte han / hun få hvile i fred”

Dødsfallet kunngjøres også i menighetsmessene. Messen inneholder for øvrig alltid en bønn for de døde. Menigheten oppfordres også om å be for de døde privat.

Blomster og musikk

Ved valg av blomsterdekorasjoner og musikk følges i store trekk samme praksis som i Den norske kirke. Blant innvandrere fra ikke-vestlige land kan imidlertid skikkene være noe forskjellige.

Gravferdsseremoni

Gravferd skal normalt finne sted innen åtte dager etter dødsfallet. Dette er norsk lov og gjelder alle tros- og livssynssamfunn.

Gravferden foregår helst fra selve menighetskirken, hvor det holdes en rekviemmesse. Om dette ikke lar seg gjøre, foregår seremonien i ordinært gravkapell.

Når de sørgende møter i kirken, vil kisten være plassert foran alteret og pyntet på vanlig måte, dog slik at presten kan gå rundt kisten. Selve ritualet inneholder i store trekk de samme ledd man kjenner som ved gravferd etter Den norske kirkes ordning, dvs. bibellesning, tale, bønn, sang og musikk. Etter seremonien med vievann og røkelse bæres kisten ut mens organisten spiller.

Dersom den døde skal kremeres, finner jordpåkastelsen sted i kirken eller kapellet. Jordpåkastelsen er ikke en del av katolsk begravelsesrituale, og det er mange land som ikke praktiserer dette. Jordpåkastelse er i midlertidig blitt vanligere for katolikker i Norge.
Handlingen avsluttes ved at man i fellesskap ber ”Fader vår”, og presten lyser velsignelsen.
Det er mulig for de sørgende å kaste litt jord i graven eller stenke vievann over kista.

Minnesamvær

Spørsmålet om det skal holdes minnesamvær etter gravferden, er et privat anliggende. Et eventuelt minnesamvær holdes i hjemmet eller i et forsamlingslokale i trå med vanlig praksis.

Gravplass

Katolikker har ingen prinsipielle innvendinger mot å bli gravlagt på allmenn gravplass.
I mange land har Den katolske kirke egne gravplasser, og derfor vil spørsmålet og ønske om å bli gravlagt sammen med trosfeller på et særskilt område, kunne bli reist.

Barns gravferd

Etter omstendighetene tilpasses den ordningen som er beskrevet ovenfor ved gravlegging av barn.