Islam

– skikker rundt sykdom, død og begravelse

Generelle opplysninger

Islam er en religion med økt tilslutning i Europa og i Norge, primært grunnet innvandring. På verdensbasis har islam rundt 1,2 milliarder tilhengere, og er med dette verdens nest største religion. Dens størrelse tilsier at den dermed også er svært sammensatt, både i oppfatningen av leveregler, kvinnesyn og verdensbilde.

I Norge er det per 2011 rundt 170 000 personer med muslimsk bakgrunn. Dette tilsvarer omtrent 3,5 % av befolkningen. Av disse er rundt 85 000 registrert i et muslimsk trossamfunn.

Før døden

Under alvorlig sykdom, og når døden nærmer seg, skal en muslim sitere den muslimske trosbekjennelsen: ”Det er ingen annen gud enn Gud (Allah), og Muhammad er hans budbringer”. Hvis den døende ikke er i stand til å si noe, vil en som er til stede kunne si det for ham. Familiemedlemmer og nære venner bør varsles og være til stedet for å hjelpe den døende å vende sitt sinn mot Allah, minne ham om de gode gjerninger han har gjort, varsomt be ham om å angre på de dårlige og be om Allahs nåde, tilgivelse og barmhjertighet.

Uansett hvor store lidelser den døende gjennomgår, bør han ikke ønske at døden skal komme. Et ønske om å dø viser at han ikke er i stand til å bære de byrder som Allah har pålagt ham og er et bevis på manglende utholdenhet. Jo lenger et menneske lever, desto flere muligheter har han eller hun dessuten til å gjøre gode gjerninger. Men det gis unntak. ”Allah, la meg leve så lenge livet er bedre for meg, men ta mitt liv når døden er bedre for meg”. Dette er en bønn som Profeten lærte muslimene for dem som er dypt deprimerte eller veldig syke.

Den som sitter hos den syke, skal være snill og tålmodig, aldri gå fra ham, trøste ham og gi håp. Ingen negative eller upassende ord skal ytres av de tilstedeværende. De vil bare forverre de vanskeligheter som venter den døde. Det er viktig at den døende aksepterer sin skjebne. Derfor skal de tilstedeværende ikke uttrykke medlidenhet, men heller fortelle den døende at han er heldig fordi Allah har valgt ham til å dø på dette tidspunktet.

Etter dødsfallet

Det første som skal gjøres etter at døden har inntrådt, er å lukke øynene til den avdøde. Deretter skal underkjeven bindes opp og hele kroppen dekkes av et rent klede før den rituelle vaskingen tar til. Bare muslimer kan foreta den rituelle vaskingen. Menn vaskes helst av andre menn, gjerne et gudfryktig og kunnskapsrikt familiemedlem. De kan også vaskes av ektefelle eller en kvinnelig slektning av svært nær familie. Kvinner vaskes av et kvinnelig medlem av familien, en jordmor, ektefelle eller en nær slektning.

Før den døde legges i graven, skal man be en begravelsesbønn. Det anbefales at begravelsesbønnen foregår utenfor moskeen, i prinsippet hvor som helst i rene omgivelser, men ikke på selve gravplassen. Bønnen er enkel, skal foregå stille og selvsagt vendt mot Mekka. Dette er en bønn om tilgivelse for den avdøde og alle døde muslimer og for å inneslutte dem i Allahs barmhjertighet

Det er vanlig at en får se den dødes ansikt etter begravelsesbønnen. For barn under puberteten er det ikke påkrevd med begravelsesbønn fordi Profeten selv ikke ba en slik bønn for sin egen sønn Ibraaheem som døde 18 måneder gammel. Når det gjelder fostre under fire måneder, bes ikke begravelsesbønn fordi et så ungt foster ikke regnes som et menneske med sjel.

Begravelsen

Begravelsen skal foregå så raskt som mulig etter at liket er gjort i stand, helst innen et døgn. Muslimer i Norge har imidlertid forståelse for at klima og offentlig forvaltning krever noe mer tid før begravelsen.

Muslimer kremerer ikke sine døde, for på oppstandelsens dag skal alle sjeler vekkes direkte fra sine graver for å leve et evig liv.
Bruk av kister er ikke tillatt etter tradisjonen. Imidlertid tillater tradisjonen at det gjøres unntak hvis liket er sterkt skadet, hvis døden skyldes smittsom sykdom eller hvis graven ligger i vått jordsmonn som ikke kan tørkes. Det har likevel blitt vanlig med kister i nyere tid, i alle fall i Vesten.

Begravelsen er først og fremst for den døde og ikke for de pårørende som vanlig er i kristen norsk kultur. Likfølget skal etter tradisjonen være stille. Roping, høylytt gråt eller musikk er forbudt. Profeten mente jamring og annen høylytt uttrykk for sorg var uttrykk for vantro, fordi den utrykker misnøye med det Allah har bestemt. Kulturelle forskjeller i den muslimske verden gjør likevel at dette praktiseres svært forskjellig.

Muslimske gravsteder skal være enkle, uten pynt og prakt og uten monumenter. Muslimer skal begraves på gravplasser reservert for muslimer. De bør begraves innen den lokalitet hvor de har bodd. Det er i dag mange gravplasser reservert for muslimer i Norge.

Sørgeperioden

Det er en muslims plikt å vise medfølelse og kondolere familien til en avdød. Det skal hjelpe de pårørende til å godta Allahs vilje og hjelp dem tilbake til en normal hverdag. Sørgeperioden og kondolanser bør helst skje innen tre dager etter dødsfallet. Det er vanlig at venner, naboer og slektninger av den avdøde lager mat og steller for de nærmeste i perioden etter dødsfallet.

Det er lov til å gråte som profeten gjorde da hans sønn døde. Ellers skal de sørgende holde seg mest mulig i hjemmet, ikke bære smykker eller bruke sminke og parfyme. Tålmodighet og selvbeherskelse hos de etterlatte regnes i de fleste muslimske miljøer som en stor dyd og gir fortjeneste. Spesielt gjelder dette ens barns død.

Kvinner og begravelse

Kvinner tillates å delta under begravelsesbønnen, men ikke under menstruasjonsperioden. Begrensinger i kvinners aktivitet i denne perioden har sammenheng med kravet om rituell renhet.
Ifølge forskere er skikken med å ekskludere kvinner fra begravelser en kulturell tradisjon som ikke har noen basis verken i Koranen eller tradisjonen. Skikken varierer fra sted til sted. I Pakistan og Saudi-Arabia nektes kvinner å delta, mens det er vanlig i Tyrkia og Egypt. Iran som regnes som en av de mest fundamentalistiske islamske stater, forbyr heller ikke kvinner å delta i begravelser og besøke gravplassen.

Det er ikke noe i Koranen som sier at kvinner ikke har lov å gå i begravelser. Imidlertid er det fortsatt mange imamer som mener kvinner overhode ikke skal delta i begravelser eller besøke graver. Profeten forbød all høylytt utrykk for sorg. Dette forbud gjaldt både menn og kvinner. Men siden kvinner hadde en større tilbøyelighet enn menn til å gi høylytt uttrykk for sine følelser, kom forbudet i større grad til å ramme dem. Argumenter som at kvinner har lettere enn menn for å uttrykke sorg på en måte som islam ikke aksepterer, brukes av noen for å begrunne hvorfor kvinner bør utelukkes.

NB: Mange av de forbud og påbud som ifølge muslimsk tradisjonen skal følges, er vanskelig å etterleve. Muslimer bor i mange slags samfunn og i mange land. I enkelte tilfeller kommer tradisjoner i strid med et lands lover og i andre tilfeller i strid med samfunnets øvrige tradisjoner. Derved oppstår skikker som ikke er i tråd med de autoriserte koranfortolkninger. En slik praksis kalles bidàh. Det er en endring av religiøs praksis som i følge tradisjonen er forbudt. Imidlertid finnes en rekke bidaher i samfunn hvor muslimer bor. Det gjelder også muslimer i Norge. Noen ganger er vi alle nødt til å være pragmatiske.

Muslimer i Norge

De fleste muslimer i Norge er første, annen eller tredjegenerasjons innvandrere. Først helt mot slutten av 1960-årene fikk vi en innvandring av muslimer av betydning. En stor gruppe kommer fra Pakistan, men også mange fra Tyrkia, Iran, Irak, Bosnia samt flere nordafrikanske land.
Per 1. januar 2011 var det ifølge Statistisk sentralbyrå rundt 170 000 innbyggere i Norge med muslimsk bakgrunn. Likevel er det bare omtrent halvparten av disse 170 000 som er medlemmer av et muslimsk trossamfunn.

De fleste er sunnimuslimer, men det er også en stor gruppe sjiamuslimer. Det er og noen tilhengere av retningen ahmadiya, en bevegelse som selv hevder at den representerer den sanne islam, men som av ortodokse muslimer regnes som en kjetterbevegelse. Disse har litt over 1000 tilhengere i Norge, de fleste med bakgrunn fra Pakistan.

Mye er forskjellig i de mange muslimske kulturer som er representert. Et stadig tilbakevedende tema i norske medier er spørsmålet om hva som er fundert i islam og hva som er rent kulturelt betinget av de forskjellige skikker og sedvaner som praktiseres av muslimene fra de enkelte områder og land. Dette gjelder ting som omskjæring, giftemål og synet på kvinner.

Muslimene i Norge har vist seg svært fleksible når det gjelder å tillempe og tilpasse sine tradisjoner det norske regelverket. Norske muslimer har ikke egne gravplasser, men i mange større kommuner har de egne gravlunder i utkanten av den ordinære gravlunden.

I 2002 ble det startet et muslimsk begravelsesbyrå i Oslo, al-Khidmat Begravelsesbyrå.

Når en ser på hvilke tjenester de tilbyr er det svært likt det hvilket som helst vanlig norsk begravelsesbyrå tilbyr og forholder seg selvsagt til det samme lov- og regelverk.

Norske muslimer har vært og er svært tilpasningsdyktige og har langt på vei klart å integrere sine skikker i den mer tradisjonelle norske hverdagen. Når det gjelder begravelser har det foregått et godt samarbeid mellom muslimske organisasjoner og gravferdsetatene når det gjelder å finne fram til praktiske løsninger.

Fant du det du lette etter?
Tilbakemeldingen vil ikke bli besvart. Ikke send personlig informasjon, for eksempel epost, telefonnummer eller personnummer.