Jødedommen

– skikker rundt sykdom, død og begravelse

Generelle opplysninger

Jødedommen har, i likhet med de fleste religioner, en rekke forskjellige retninger. Disse kan ha svært avvikende syn på dette med død og ritualer knyttet til død.

De ortodokse jøder hevder tradisjonelt at f.eks kremasjon er forkastelig. De mener det er imot både skrifter og tradisjoner i jødedommen. Som regel tillates heller ikke nedsetting av urner med avdødes aske på jødiske kirkegårder. Siden kremering var blitt så vanlig i hele den vestlige verden etter siste halvdel av 1800-tallet, har også ortodokse jøder i de forskjellige land endret sitt syn på kremering og har foretatt visse tillempinger selv om begravelse er det foretrukne. Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo som også er en ortodoks menighet, sier på sin hjemmeside ”Jødedommen forbyr kremasjon, fordi ideen om at man skal begraves, knytter seg til ideen om at selve kroppen skal vende tilbake til jorden”.

Reformjødedommen, som omfatter ca halvparten av jødene i USA, benekter troen på fysisk oppstandelse, og betrakter sjelen overlevelse etter døden som uavhengig av kroppens tilstand. De tror på sjelens og ikke kroppens udødelighet. Derfor kan de tillate obduksjon og organtransplantasjon og kremering uten at det frarøver en person hans verdighet eller en plass i det hinsidige. 

Når det gjelder selve gravritualet, vil den største forskjell mellom kremering og jordbegravelse være at den første foregår innendørs og den andre utendørs, og at utendørs kan de sørgende sammen kaste jord på kisten. Liturgien vil være den samme. Asken kan enten settes i jorden i en treurne eller plasseres i et kolumbarium som er en mur hvor urnen kan plasseres permanent. Askespredning tillates også.

Likevel: Når det gjelder selve døden og ritualene rundt den, er det ikke så store forskjeller på de jødiske trosretningene. Det kan være lokale skikker, men begravelsesritualet i jødedommen er temmelig ens over hele verden. Det gjelder kjønn, alder, sosial tilhørighet og status.

Før dødsfallet

Ved alvorlig sykdom kan det hende at brukeren ønsker å snakke med rabbineren eller en representant fra Det mosaiske samfunn. Pleiepersonalet tilkaller rabbiner etter ønske fra pasient og pårørende, og kan selv også tilby pasienten slik kontakt.

Når døden nærmer seg, skal en jøde tradisjonelt bekjenne sine synder. Den jødiske trosbekjennelsen skal fremsies, enten av den døende eller av de tilstedeværende ved dødsleiet.: ”Hør Israel! Herren er vår Gud, Herren er en. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt”.
Ingen form for aktiv eller passiv dødshjelp er tillatt.

Etter dødsfallet

Når døden inntrer, samles ofte de nærmeste omkring den døde for en andakt. Et stearinlys blir satt ved den dødes hodegjerde, og enkelte ønsker å snu sengen til den døde, slik at føttene peker ut døra. De pårørende vil gjerne dekke eventuelle speil i rommet, for å slippe å se sin egen sorg. Pårørende bør kontaktes med hensyn til vask og stell av den døde. Som regel kan personalet vaske og stelle den avdøde på vanlig måte. Med det forventes at menn steller mann, og kvinner steller kvinne. Armene legges langsmed kroppen.

Dersom pasienten ikke har familie eller pårørende, bør synagogen kontaktes så raskt som mulig. Representanter derifra vil foreta den nødvendige rituelle vasking etter alminnelig vask og stell av pleiepersonalet.

Før avdøde kommer i jorden, er liket å anses som urent. Rituell renselse er nødvendig for at sjelen skal være ren når den møter sin guddommelige skaper. Den rituelle renselsen kan utføres av familien eller representanter for et jødisk begravelsesbyrå, Chevra Kadisha, se avsnittet under.

Selv etter at liket er erklært renset, vil enhver som kommer i kontakt med det være uren. Det er viktig at alle vasker hendene både etter å ha vært i direkte berøring med den døde og før de forlater gravstedet.

Begravelsen

Ideelt sett bør begravelsen finne sted samme dag som døden inntrer, og i alle fall innen 24 timer. Opprinnelig var de pårørende ansvarlig for begravelsen, men i vår tid gjøres dette av rituelle eksperter som tar ansvar for rituell rensing og den endelige behandling av liket. Disse ekspertene kalles Chevra Kadisha, noe som betyr ”det hellige selskap”. Medlemskap her er frivillig og ulønnet. I dag finnes det en slik forening i Oslo og en i Trondheim. Disse tar seg av alt i forbindelse med begravelse som følger vanlige regler for jødiske begravelser.

Sørgeperioden

Et tidlig tegn på sorg etter at et kjært familiemedlem er død, er å rive en flenge i yttertøyet som symbol på at familiens hjerter revner. Etter begravelsen er det tre avgrensete sørgeperioder. Disse periodene er bare påkrevet hvis en har mistet forelder, barn, søsken eller ektefelle. Disse tre periodene kjennetegnes ved en rekke rituelle og symbolske handlinger som den sørgende skal gjennomføre. Dette er en hjelp i den individuelle sorg, og like mye en hjelp for de rundt til å møte den sørgende på en måte som kjennes trygg.

Gravplass og gravminne

Gravplassen er svært hellig for jøder. Det er derfor aldri snakk om å fjerne graver, noe som ofte skjer på kristne kirkegårder.
Davidsstjernen forekommer ofte på gravstøtter, og siden graven er hellig, er det viktig at den er tydelig merket. Gravminnene inneholder inskripsjoner, ofte på hebraisk og landets språk hvis det er utenfor Israel, med oversikt over navn og årstall for fødsel og død. Siden jødenes tidregning regnes fra ”skapelsen av verden” i 3760, inneholder gravskriftene ofte denne tidsregningen. En som dør i 2012, vil etter denne tidsregning få 5772 som dødsår.

Jøder i Norge

Da Norge i 1814 fikk sin egen konstitusjon, inneholdt grunnloven en paragraf som fastslo at den offisielle statsreligionen skulle være luthersk protestantisk og at jøder og jesuitter ikke hadde adgang til riket. Først i 1851 ble paragrafen som gjaldt jødene fjernet og de fikk adgang og fulle borgerrettigheter. I 1892 ble Det Mosaiske Trossamfunn opprettet i Christiania med ca 100 medlemmer. Det er omtrent 1000 registrerte medlemmer i Det Mosaiske Trossamfunn.