Det er godt kjent at muskel-og skjelettplager er utbredt i Norge, i enkelte befolkningsgrupper opp mot 70%. Det er en hyppig årsak til legebesøk, ca 20%, og den største diagnosegruppen knyttet til sykefravær og utbetaling av trygdeytelser.

Det er mange forslag til hva som gjør at vi har så mange pasienter i denne gruppen i Norge.

Vi gir ingen analyse av dette, men vi ser det som en utfordring at store deler av hjelpeapparatet møter denne pasientgruppen med en passiv holdning. Selv om det foregår mye forskning på smertemekanismer og det arbeides mot å få en grunnleggende forståelse av ulike smertetilstander, ser det ut som det tar lang tid å få implementert denne kunnskapen ut i alle behandlingsledd.Det kan bidra til at pasientene opplever at det ikke er enighet om hvordan dette skal forstås, og det kan medføre usikkerhet. I tillegg er tilbudet som eksisterer fragmentert og lite planmessig lagt opp.

Utgangspunktet for vårt forslag er at det er viktig å komme tidlig til ved smertetilstander, det er mulig å skille noe på risiko for å falle ut av jobb slik at vi kan differensiere tilbudet, forklaring/trygging av pasienten er meget viktig, minst mulig utredning som kan skape uro å bekymring - utredning skal komme fra en konkret mistanke om sykdom (ingen ting skal gjøres «for sikkerhetsskyld».

Grunnpilarene i behandlingen er informasjon/undervisning og veiledet egenaktivitet. Det kan variere stort fra pasient til pasient hva som har utløst og hva som vedlikeholder tilstanden. Det medfører at vi må ha muligheter for å sette sammen oppfølging av elementer som passer for den enkelte.

Hovedtyngden av oppfølging av denne pasientgruppen vil ligge i primærhelsetjenesten. Imidlertid er det en del ganger man etter en risikovurdering mistenker at forløpet kan bli mer langvarig enn forventet. I slike tilfeller presenteres ofte ønsker om videre utredning fra pasienten. I dag resulterer dette i en lang "reise" i spesialisthelsetjenesten for mange av pasientene.

Myalgipasienter har som regel lav/ingen prioritet slik at de blir stående lenge på venteliste. En tverrfaglig poliklinikk i spesialisthelsetjenesten som kan koordinere/gjennomføre utredningen i slike tilfeller ville vært til stor hjelp.

Fastlegen og manuellterapeuter/kiropraktorer (ved begrenset sykdomsvarighet) er»koordinatoren» i dette forløpet.

Primærhelsetjenesten har:

1. Fastleger, kiropraktorer og manuellterapeuter som første kontakt
2. Fysioterapeuter/ andre behandlere
3. Frisklivsentral/ læring- og mestringssenter (ikke alle kommuner)
4. Etablerte treningssentre
5. Frivillige
6. Selvhjelpslitteratur

Speialisthelsetjenesten har:

1. Tverrfaglig poliklinikk (finnes ikke i Østfold pr. i dag, men det ville vært et meget viktig element for å klare å gi rask og målrettet utredning der det er behov, og ikke slik det er nå hvor man ofte gjør utredning i serie og hvor prosessen da blir langvarig)
2. Vurdering på ulike poliklinikker ved konkret mistanke om annen sykdom
3. Rehabiliteringsopphold i institusjon
4. Arbeidsrettet rehabilitering (poliklinisk og institusjonsbasert)

Arbeidslivsdimensjonen må ivaretas:

1. Arbeidsgiver/ BHT
2. NAV
3. Arbeidsrettede tiltak

Grundig anamnese/undersøkelse tidlig

Det er viktig med grundig anamnese/undersøkelse tidlig i forløpet, finne underliggende problemstilling, grunnlag for å kategorisere pasientene:

1. Røde flagg – mistanke om bl a malignitet
2. Gule flagg - psykososiale belastninger er fremtredende
3. Lokaliserte smerter uten annen tilleggsproblematikk

I alle grupper bør den kliniske undersøkelsen inkludere :

1. Vurdering av muskulaturen, evt triggerpunkter med tilhørende smerteutstrålingssoner og vedlikeholdende faktorer for smerte, samt andre bløtdelstrukturer (sener, slimposer osv)
2. Leddstatus
3. Orienterende nevrologisk undersøkelse
4. Spørreskjemaer og kartleggingsverktøy
5. Annen aktuell utredning ved mistanke om annen underliggende sykdom

Samtalen – informasjon og trygging av pasienten – står helt sentralt. Det er en fordel at leger og terapeuter kan bruke klientsentrert samtaleverktøy (MI, kognitiv terapi etc).