Episode 21: En skamløs episode om kvinnehelse

Martine Hemstad Lyslid, podkastvert: En skamløs podkast om kvinnehelse, aldring og overgangsalder. En utfordring for mange kvinner, men det er ingen grunn til å lide i stillhet. I dagens episode møter vi gynekolog Ingvild Hallberg som byr på refleksjoner, kunnskap og gode råd om overgangsalderen og det å bli eldre i dagens samfunn. Du hører på Folk & Fag, en podkast fra Sykehuset Østfold.  

Hjertelig velkommen til oss, Ingvild. Kan ikke du starte med å presentere deg litt selv og bakgrunnen din?  

Ingvild Hallberg, podkastgjest: Ja, det skal jeg gjøre. Jeg er utdannet lege. Begynte på studiet litt sent fordi jeg hadde mer enn nok med å sosialisere meg før jeg skjønte at jeg burde gjøre noe fornuftig ut av livet. Ble ferdig lege da jeg var 29-30 år, fikk barn etter hvert og endte opp som LIS-lege på kvinneklinikken i Fredrikstad. Der ble jeg etterhvert spesialist. Har jobbet i faget siden 2004. Fått tre barn. Så jeg vet hvordan det er å føde, og har nå også startet en privat praksis som heter Embla Helse, hvor jeg jobber 50 prosent i tillegg til at jeg er på sykehuset. Og har blitt 54 år, og det sier jeg høyt, for 50-årene er egentlig ganske ok. Da vet jeg også litt om hvordan det er å være kvinne. 

Martine: Så bra, og det er jo det vi skal snakke om i dag. Kvinnehelse, intet mindre. Hva er det med kvinnehelse som engasjerer deg? 

Ingvild: Det er egentlig det at vi som kvinner blir født som små individer med mange, mange egg som ligger der klare, ferdige til å bli brukt. Så har vi vel noen lykkelige barneår uten for mange, store hormonelle svingninger, hvor vi får lov til å være som gutta og ha det bra. Så begynner helvete da, når første menstruasjon kommer. Fra da av så er vi i et sånt hormonelt løp, frem til vi nesten dør, altså. Det synes jeg er litt pussig, at Gud skapte oss på den måten. Jeg har mange ganger tenkt at vi burde skrive en klage til han der oppe, og si at dette er en konstruksjonsfeil, at det var vel ikke meningen at det skulle være sånn, pluss at Gud også glemte at kvinner skulle bli eldre enn 40 år. Så det engasjerer meg. 

Martine: Så bra. Det er mange som lurer på om overgangsalderen er overgangen til undergangen. Hva tenker du om det? 

Ingvild: Jeg tenker at overgangsalderen er en veldig viktig epoke i en kvinnes liv. Først og fremst fordi at du har kommet midt i livet, og du har oppnådd en del ting hittil i livet, og skal jo da etter hvert også begynne å tenke over hvordan livet ditt skal være resten. I tillegg til at man da er ferdig med den fertile karusellen, at du har ikke lenger disse hormonelle svingninger opp og ned hver eneste måned, men at du etter hvert nå går over i en fase med veldig lite hormoner. Det er klart at det er en utfordring for en kvinne å miste alle hormonene sine på såpass kort tid som hun da gjør. I tillegg til at vi lever i et samfunn hvor alderdommen er sett på som et onde. Da vet vi at for en kvinne så er den største skamtriggeren det å bli gammel. Sånn sett kan man si at det er overgang til undergang, men hvis man klarer å omfavne det at man faktisk har blitt voksen, har fått til det man har fått til, og er på vei inn i en ny fase i livet hvor man kan være klok, vakker og vis, og ha et godt liv med god økonomi som man gjerne har, i hvert fall i vår vestlige verden, så er det absolutt en tid å favne om.  

Det er ikke for ingenting at vår dronning Sonja, for eksempel, når hun farer rundt i fjellene på ski, og når hun da blir spurt om hvordan i all verden klarer du å være så sprek, da svarer hun at fordi jeg tror fortsatt at jeg er i 50-årene. Det er en tid i livet hvor veldig mange kvinner har akseptert at man har blitt eldre, at de da beskriver det som den beste tiden av sitt liv, faktisk. Og det tenker jeg er viktig å huske på. Derfor tenker jeg at det er ikke en overgang til noe verre, men det er en overgang til noe bedre. Det med livssykluser, det er jo sånn at vi blir eldre, og vi skal dø på et eller annet tidspunkt. Det går ikke an å motarbeide det, men vi må også huske på at det er nå som er nå, og det er nå vi lever. Da skal vi gjøre det beste ut av det og ikke skamme oss over hverken rynker eller andre ting. At vi rett og slett vil være stolte av det livet vi har levd, og det livet vi også fortsatt lever. 

Martine: Godt og viktig budskap. Hva er det som skjer med både kroppen og sinnet vårt da, når vi blir eldre? 

Ingvild: Altså kroppen vår foreldes, det vet man jo. Det forfallet begynner allerede i 20 til 25-års alderen, sånn at vi kan ikke gjøre noe med det, men det er klart at mye er gjort ved at man holder seg aktiv da. Og blir det mye stillesitting og usunne livsvaner, så blir også alderdommen mye tøffere. Det er sånn at når man har kommet opp i en viss alder, så gjør alt vondt. Kroppen blir gammel. Den morgenen du våkner opp uten å ha hatt ett eneste vondt noen steder, er det mange som sier, da er du død. Det er en naturlig prosess. Vi holder oss ikke unge lenge, og vi dør. Blir gamle innvendig uansett hvordan fasaden ser ut.  

De kommer disse 40 år gamle kvinnene, og skjønner ikke hvorfor de ikke blir gravide. Det hjelper ikke, hverken med filler eller botox eller noen ting, eggene dine er for gamle. Du har to prosent sjanse for å bli gravid. Så skjønner du ikke det: «Men jeg føler meg så sprek!» Det er noe med det. Samtidig er det som skjer med oss mentalt også veldig viktig, at vi jobber med oss selv mentalt og klarer å akseptere, ha en trygghet på at det er en naturlig prosess det vi går gjennom.  

Martine: Hva er dine beste tips for å ha en god overgangsalder?  

Ingvild: Det er å være litt forberedt på hva som kommer. Kunnskap, tror jeg, er det beste du kan ha. Du må ha kunnskap om kroppen din. Du må ha kunnskap om at kroppen din blir påvirket av hormoner. Og det er klart at veldig mange er veldig oppe i hodene sine, kjenner ikke etter i kroppen, og da blir overgangsalderen mye tøffere, fordi de klarer ikke å kjenne etter, så bare opplever de alt ubehaget. Men har du kunnskap om at når hormonene faller, så vil det påvirke også mentalt hvis du ikke tar hensyn til det. Det er viktig. Så er det kjempeviktig for en kvinne midt i livet å ikke utsette seg for altfor mye negativt stress. Fordi man vet at når man produserer masse stresshormoner, så får ikke de kjønnshormonene vi har lov til å virke. Det er så enkelt som å si at du kan ikke hverken lage barn eller elske når du har en bjørn i hælene. 

Vi er skrudd sammen sånn at vi skal konsentrere oss om det viktigste. Er det snakk om overlevelse, så er det det viktigste, og da har vi mye stresshormoner. Kroppen vår er ikke innstilt på det moderne livet. Vi er skapt for mange, mange hundre tusen år siden, kanskje, hvor det var viktig med stresshormoner for å overleve. Og det var viktig med uro for å overleve, for hadde du ikke det, så døde du jo. Da ble du tatt av den tigeren, eller den bjørnen, eller det villdyret. I vår moderne tid så produserer vi fortsatt de samme hormonene, selv om vi ikke har et villdyr i hælene. Men det kan være stress på jobben og andre ting. Andre faktorer. Det er ikke bare når villdyret jager. Da er vi utsatt for det stresshormonet hele tiden, og da får du en trøblete avgangsalder. 

Martine: Hvis man er i den situasjonen, at man står der og opplever det som trøblete, er det noe hjelp å få da? 

Ingvild: Ja, da må man først og fremst erkjenne at dette fungerer ikke. Nå har jeg det ikke bra. Det er veldig mange ting du kan plukke opp, Det er trendy både med mindfulness og yoga. Du behøver ikke å gjøre det så komplisert, men det er viktig å sette seg ned og kjenne etter hvordan er det egentlig jeg har det nå. Hvordan er det jeg puster?  

Noen ganger så holder det bare at man nullstiller seg litt i hverdagen. Det er det man gjerne kaller mindfulness, men jeg sier bare pust tre ganger, vent. Jeg har ofte opplevd i det verste at jeg gjerne sitter i bilen i fem minutter før jeg går inn til kaoset hjemme med tenåringer og sånn, og bare puster og kjenner. Forbereder meg litt, kjenner at jeg får pulsen ned, at jeg er rolig, slik at jeg ikke lar meg fare opp av alt det som skjer. Det er mange ganger jeg har fått kjeft av 14-åringen min når jeg har kjørt henne til skolen, og hun har hatt en dårlig morgen med maskaraen på sneia, og alt egentlig er litt kjipt. Og så kjører hun det ut på meg, og jeg sitter og klamrer meg til rattet og puster rolig. «Mamma, ikke puste sånn!» sier hun da. Men pust er jo kjempeviktig. Hvordan er det du puster? Du merker veldig fort hvis du ikke har det bra at du puster overfladisk, blant annet. Så det er viktig. Og trening. Fysisk aktivitet. Selv om du har det så kjipt som bare rakkeren, kom deg ut. Tren styrke. Store muskelgrupper, styrketreningen er også med på å påvirke den hormonelle balansen i en positiv retning. Det er studier som viser, så det er opplest og vedtatt. 

Martine: Viktig både for det fysiske og det mentale. 

Ingvild: Det er lurt å begynne med gode vaner før du kommer i overgangsalder. For det er kanskje vanskelig hvis det først brenner litt. Ikke vent til det brenner, begynn. Få gode vaner. 

Martine: Finnes det noen type medikamenter også for de som ikke helt får det til? 

Ingvild: Når vi mister hormonene våre, så er det fordi at eggstokkene våre ikke produserer mer kjønnshormoner. Da får vi disse symptomene som hetetokter, hjernetåke. Man blir labil, kjefter på mannen sin, synes han er kjip og har i hvert fall ikke lyst på sex. Ja, man har det ganske vanskelig. Depressiv kan man bli, og det er veldig mange kvinner i overgangsalder som får antidepressiva, fordi fastlegen skjønner ikke at det er hormoner de mangler. Da kan de få hormoner på resept. Det er det veldig mange som bruker nå, og det er blitt mer stuerent i forhold til hvordan det var før.  

På 90-tallet og 2000-tallet var det veldig mye snakk om at det var så stor fare for hjerneslag og kreft. Det var noen studier i USA på 90-tallet som konkluderte med at hormoner drepte kvinner. Det var store overskrifter i de store avisene i Norge, hvor alle da bråstoppet sine hormonbehandlinger, på bakgrunn av en studie som egentlig ikke var godt nok utført. Men nå har nye studier vist at hormonbehandling faktisk hos veldig mange har helsebringende effekt, og kan forebygge en del av de aldersrelaterte sykdommene som finnes. Det er nesten sånn at jeg anbefaler det, hvis det er behov. 

Martine: Og det sammen med, som du sa, å kjenne etter og roe litt ned. Og fysisk aktivitet. 

Ingvild: Det er liksom ingen quick fix, det er jo multifaktorielt. Det er livsstil, det er hvordan du puster, hvordan du har det med deg selv, og kosthold ikke minst, og selvfølgelig hormoner, alle faktorer som virker sammen. 

Martine: Dette med kvinnehelser har alltid vært viktig, men det er veldig i vinden om dagen. Flere har også slått fast at helsen til kvinner har blitt nedprioritert. Mange kvinner kan også kjenne på litt skam. Hvorfor har det seg sånn at kvinner kan føle på det? 

Ingvild: Det er en sosiolog i USA som heter Brené Brown som har forsket på dette med skamtriggere. Hun kom frem til at den største skamtriggeren for kvinner var å bli gammel. Mye ligger der, og mye ligger også i en følelse av tap. At du har tapt ungdom. Det å gå på gaten og se at guttene ser på datteren din og ikke deg lenger. Det er en del overgangsfaser som er litt overveldende. Uansett hvor mye du trener, så ser beina dine ut som Norgeskartet. Det er også forbundet med skam, det å ikke være attraktiv lenger, ligger veldig høyt på den skamtriggelisten til kvinner. En annen ting, det er egentlig en digresjon, det er også at kvinner føler skam når de tar for mye plass. 

Det er ganske ille at det fortsatt eksisterer i den moderne verdenen. Da kan en bare gjette hva som er skanmtriggerne til menn. At de ikke får plass? Nei, det er jo at de tar for lite plass. At de ikke ordner opp, at de ikke kan fikse. Det er jo veldig typisk i parforhold, så er det ofte sånn at når en kvinne kommer til mannen og presenterer et problem, eller noe hun tenker på som hun synes er littt vanskelig som hun vil dele, så tror mannen at han må finne en løsning. Så blir det en diskusjon på det, for det er ikke det kvinnen er ute etter. Hun vil bare dele sin bekymring, ikke sant? Ikke bare problemløsning. Der har du mannen, og han tenker «Åh, nå har min kvinne det vanskelig. Jeg må fikse». Ikke sant? Ja. Så der har du forskjellen på det.  

Det sitter nok litt i det genetiske hos oss, men jeg tenker at å endre de idealene vi har i samfunnet om at det er bare ungdommen som får noe til. Det gjelder egentlig på alle plan at vi har en aldersdiskriminering i dette landet som vi burde være for gode for å ha, synes jeg. Det gjelder kvinner og menn. Du går ikke ut på dato når du har blitt 50. Det er fortsatt behov for deg i yrkeslivet, og mister du jobben din så må du kunne få en ny jobb. Uavhengig av hvilket yrke du har. Det er et problem at vi ikke har en bedre holdning til eldre i dette samfunnet. 

Martine: Du er inne på det nå, dette med kunnskap også. For det handler vel kanskje mye om kunnskap? 

Ingvild: Det handler om kunnskap og erfaring.  

Martine: Det med kvinner som føler skam, det er at samfunnet heller ikke har forståelse. Det kommer kanskje mer og mer jo mer vi snakker om det. Men det er jo også noen faktorer som påvirker. 

Ingvild: Det kommer mer og mer, men det hjelper ikke når kvinner som føler skam møter det med å gå i skjønnhetssalonger og få fillers og botox. Det er ikke bra i det hele tatt. Rynker er levd liv og du skal ikke, som en dame jeg kjenner, du skal ikke se yngre ut enn din egen datter. 

Martine: Absolutt ikke. Nei, og det er jo litt der vi er på vei da. 

Ingvild: Vi er der på vei, men samtidig så er det en motreaksjon når jeg opplever at den generasjonen jeg tilhører som er født på 70-tallet, og som er i overgangsalder nå, har andre krav. Vi forlanger litt mer å bli hørt altså. Det er plutselig helt stuerent å sitte i et jentevorspiel og snakke om hetetoktene sine. Det gjorde vi ikke for fem år siden. Hvis jeg spurte en kvinne: «Åssen er det, har du begynt å få hetetokter?». Hun er 49 og et halvt år. «Å nei, å nei, å nei. Langt derifra». Sånn har det vært, og hun skulle nesten ha seg frabedt å bli spurt om det. Mens nå er det litt sånn «Ja, nå har jeg fått plaster». Så er man nesten litt stolt av det. Det er en endring. 

Martine: Det var veldig positivt. Du var litt inne på at vi også er attraktive i yrkeslivet fremdeles. Vi lever lenger, vi skal være yrkesaktive lenger.  

Ingvild: Men det er litt forskjell på yrker. Jeg som er lege, der er det greit, der har vi en litt bedre holdning til eldre, at de sitter med mye kunnskap og erfaring, men samtidig så blir de ikke regnet med når det er nye ting som skal komme inn på banen. Faktisk. Du går ut på dato der også. Det er en av grunnene til at man kanskje taper litt kunnskap på sykehusene, kanskje. 

Martine: Ja, for det er noe med hvordan vi som helsetjeneste også møter disse damene da. 

Ingvild: Vi som helsetjeneste, ja, absolutt. Der går det på kunnskap igjen. For primærhelsetjenesten er fastlegene, og de trenger nok en del mer kunnskap om overgangsalder. De begynner å komme seg. Jeg har noen som er veldig interessert og som gjør en god jobb. Jeg har selv vært oppe hos fastlegen min og undervist. Og det var veldig ønsket, og at man har et bedre samarbeid med spesialisthelsetjenesten omkring dette, og ikke skal være så redde for å spørre. Det er veldig logisk når en kvinne i midten av 40-årene kommer og føler seg nedtrykt og utbrent, at man tenker at hun har enten post-COVID-syndrom, ME eller fibromyalgi, eller depresjon. Så går det an å ta en liten kikk på fødselsdatoen hennes og tenke, kan det være at hun faktisk har overgangsalder? Skal vi prøve en liten dash med østrogen, kanskje? 

Martine: Ja, for det er ikke alle som har de typiske symptomene heller, med hetetokter som har vært snakket om i alle år. 

Ingvild: Ja, det er hetetokter det snakkes om, og det er det som står i felleskatalogen også. Det var en fastlege som kom litt indignert bort til meg etter at jeg hadde hatt et innlegg, og sa at det står i felleskatalogen at det er bare hetetokter som er indikasjon for hormonbehandling. Da måtte jeg opplyse han om at det er det ikke. Det som er interessant er at hormonene våre, østrogen og progesteron, er med på å påvirke de signalsubstansene vi har i hjernen som gir oss velvære eller ro. Det er klart at når det blir i ubalanse, er det ikke noe rart at man også blir i ubalanse mentalt. Det er viktig å se den helheten, og det glemmer man litt bort, for alle spesialiteter i helsevesenet ser bare sin del. Men når det gjelder kvinnehelse, så må du dra inn absolutt alt. Vi har ikke bare én trykknapp.   

Martine: Vi er mer komplekse enn som så. 

Ingvild: Vi er veldig komplekse. Det kan du bare spørre min mann om.  

Martine: Han er sikkert ikke alene om å synes det. Hva er ditt beste råd til en kvinne som står der og har utfordringene? 

Ingvild: Jeg tror det viktigste er at hun erkjenner at hun ikke er seg selv, at hun ikke har det godt og at første lavterskel er å gå til fastlegen og beskrive symptomene sine og fortelle at nå har jeg det ikke noe godt. Jeg er ikke meg selv. Hvis hun ikke får adekvat hjelp der, så er det gynekolog altså. Selvfølgelig. Det er veldig mange symptomer på overgangsalder, og noen begynner bare med at de har veldig voldsomme blødninger, ikke sant? Da er det jo naturlig at du går til gynekolog. Vi er litt mer fokusert på akkurat den biten der, så da er man inne i et løp på en gang.  

Men noen ganger når du ikke har de typiske blødningene, er det ofte at man tror man er deprimert eller har fibromyalgi, og faller ut av yrkeslivet, ofte. For dette er gjerne i midten av 40-årene at det begynner, i det vi kaller førmenopausen, hvor vi har blodprøver som er normale, egentlig, for det tas jo bare på ett tidspunkt. Så kan de blodprøvene være helt koko dagen etter. Det er ikke noen vits å ta blodprøver, egentlig. Det viktigste er å få kartlagt symptomene. Da er det ofte at man må kartlegge og begynne litt forsiktig. Det er viktig med en del vitaminer man må ta for å stabilisere hormoner. Viktig også å se om man får nok søvn, er det noe der.  

I en kvinnes syklus har vi ofte i starten, i tyveårene, en ganske fin balanse mellom de to kjønnshormonene som styrer syklusen vår som da er østrogen og progesteron. I starten av syklusen er østrogenet det som vokser, slik at eggstokker kan vokse, og slik at den slimhinnen inni livmoren kan vokse og ta imot det befruktede egget. Så slippes egget midt i syklus, og da er det noe som er igjen, et gult legeme kalles det, som produserer progesteronet. Progesteron passer på at østrogenet ikke går over alle breddegrader, at du roer ned hele systemet ditt, slik at du kan roe deg ned, ta imot dette befruktete egget. På en måte bygge rede nesten. Da blir man gjerne litt sånn trøtt og litt mer sånn labil rett før man skal ha mensen. Så får man lyst på sjokolade, for da skal man jo bygge rede, da må man ha litt næring. Der har du en fin balanse mellom disse to hormonene i starten, i 20-årene.  

Etter hvert i 30-årene begynner det å bli litt mer ubalanse, kanskje eggløsningen ikke er fullt så bra, kanskje man får litt for lite progesteron faktisk, slik at man føler seg oppblåst fordi man har litt for mye østrogen. Er liksom ikke helt der og blir litt vel labil rett før mensen. Det er klart at da kan det hjelpe med litt ekstra progesteron i slutten av fasen. Verre blir det jo i 40-årene. Veldig mange ganger starter jeg bare med å gi kvinnene progesteron i siste del av syklus, for å få roet ned. Veldig mange ringer da og spør, kan jeg ta det hele tiden? Fordi de merker at det roer ned, og da har de ikke fått østrogen ennå, og de har fortsatt eggløsninger. Mange har hormonspiral, og det er jo det samme, nesten. Det er en sånn behandling, og da kan man kartlegge det når de kommer til legen.  

Etter hvert blir det mer tydelig at man er i overgangsalder, og median alder på siste menstruasjon er 52 år. Det er veldig lett å tenke at, du er snart 50, eller 53, ja, kanskje du er i overgangsalder. Det er ikke rakettforskning hvis du har lest, hvis du er lege, så vet du det her. Du bør vite det i hvert fall. Da er det bare å finne ut, kanskje hun kan bruke østrogen, eller kanskje hun ikke kan bruke østrogen. Noen kvinner er dessverre bærere av risikofaktorer som gjør at de bør være forsiktige med hormoner. Men de fleste kan bruke det i dag. 

Martine: Det viktigste budskapet er at det finnes hjelp. 

Ingvild: Det finnes hjelp. Nå har det også kommet en hormonfri medisin som går direkte på hetetokter. Og den virker, men den kunne ha virket litt lenger er min erfaring. Jeg driver og jobber litt med han produsenten for å høre om jeg kan dosere den hyppigere. 

Martine]: Ja, ikke sant? Så bra. Du har vært litt inne på dette med behandling også, ikke sant? Fortell litt mer om det, hva som finnes. 

Ingvild]: Ja, det finnes veldig, veldig mye, i tillegg til at det er selvfølgelig den fysiske biten med trening og kosthold, så er det mange som starter opp tidlig i fasen med å ta disse planteøstrogenene som du får på apoteket, eller på nett for så vidt også. Mia Gundersen står og reklamerer for at «Jenter, nå må dere bruke mennene», hun legger på. Det er egentlig planteøstrogener, blant annet soya, rødkløver og sånn som kan ta toppen av symptomene i starten, men det er ikke potent nok hvis du er ordentlig plaget. Da går vi ganske fort over til hormonterapi. Førstevalget mitt er østrogen man får gjennom huden. Det er et bioidentisk, naturlig østrogen som er likt ditt eget.  

All østrogen du får i overgangsalder, enten i form av piller, gelé, spray eller plaster er naturlig østrogen. Det er trygt å bruke, men når du får det gjennom huden, trenger du ikke så store doser for det blir ikke brutt ned i tarmen og trenger ikke gå gjennom levermetabolismen der. I tillegg til at det viser seg at du har mye lavere risiko for blodpropp når du får det gjennom huden. For meg er det førstevalget. Det er kun hvis kvinnene forlanger å få tabletter at jeg gir dem det.  

Fordi du har østrogen, må du også ha en motpol som er forklart i forhold til syklus i sted. Du må ha progesteron. Mange har en hormonspiral, så da er det løst. Da får du en dæsh med østrogen, og så har du hormonspiralen din slik at du beskytter slimhinnen inne i livmoren så ikke den vokser over alle breddegrader. Men mange har det ikke, og da får de et progesteronpreparat i tillegg. Da har vi en del syntetiske progesteroner som kalles gestagen. De finnes i pilleform. Det finnes også kombinasjonsplaster med gestagen og østrogen. Ellers har du kapsler med bioidentisk progesteron som jeg pleier å skrive ut. Som dessverre er på registreringsfritak og litt dyre faktisk også. Men du kan få dem billigere i Spania, bare en liten digresjon. 

Martine: Skal du på ferie? 

Ingvild: Da må du gjerne hoppe fra apotek til apotek, for da får du bare en liten dose. De viser seg å ha god effekt i forhold til bivirkninger. Men du må ha begge deler, og enten så får du det i syklus, hvis du akkurat har mistet mensen din og ikke har vært i overgangsalder så lenge, så tar du progesteron bare ca. 12 dager i måneden. Så får du en liten blødning etter hvert, så kan du ta en liten tablett hver dag. Det holder man på med. Studier har bare basert seg ut fra fem-års studier i forhold til risiko for blodpropp og brystkreft, og også hvilke gunstige ting den gir. Det viser seg at det har veldig gunstig effekt på det jeg sa i sted, aldersrelatert sykdom, som hjertekar-sykdom, ikke minst, først og fremst. Og tarmkreft, skjelett, muskler og osteoporose, benskjørhet. 

Martine: Ja, så bra. 

Ingvild: De ser at det er en veldig, veldig bra effekt på det. Så har de sett en ørliten risiko for brystkreft. Nå sto det i VG at de la veldig mye vekt på hormonterapi og brystkreft, men det blir litt misvisende, for summa summarum viser det noe helt annet, og jeg mener fire til seks nye tilfeller av brystkreft per tusen er ikke så mye. 

Martine: Nei, og med tanke på plagene man kan ha. 

Ingvild: Så tenker jeg, når du da har en vesentlig positiv effekt på hjertekar-sykdom, så vil man egentlig tro, hva er det kvinner dør mest av etter 50 år? Jo, det er hjertekar-sykdom. Det er jo opp til enhver da. 

Martine: Godt poeng. Så bra. Du nevnte noe innledningsvis om at sexlysten blant annet kan dale. Vil du utdype noe mer om det?  

Ingvild: Det er veldig mange som klager fælt over at de ikke har lyst i det hele tatt lenger. At det er bare ingenting de kjenner, føler ingenting, og de orker ikke mannen sin, og de har i hvert fall ikke lyst på sex. Det er dessverre sånn at det er en del av symptomene, og det skyldes jo hormoner. Vi kvinner har også testosteron, som er mannens kjønnshormon, og det er på topp i 20-årene, og så halveres det når du er 40. Da kan du tenke deg hvor lavt det er når du er 50.  

Testosteron styrer en signalsubstans som heter dopamin som gir oss velvære. Får oss til å føle oss vel og ha lyst på sex, og alt er liksom bra. Det er klart at når den daler så vil man merke det. Men du vet som jeg sa i sted, at kvinner har jo flere trykknapper. Sånn at sexlysten daler jo også når du føler deg dritt. For kvinnen så er det sånn at kvinnen har lyst på sex når hun føler seg vel, mens mannen vil ha sex for å føle seg vel. Det er litt trøblete da, når det er sånn.  

Noen kvinner er så opptatt av det at de vil være sånn de var når de var i 20-årene og ha sex like ofte og med glede av det, at de vil gjerne prøve å bruke testosteron da. Det er noen som er veldig fornøyde med det. Men det som er vanskelig er å dosere det, fordi vi har ikke preparater i Norge for kvinner. Vi må ta de preparatene menn har, og så må vi dele det opp i veldig mange små biter sånn at vi får akkurat nok hver dag. Det er dumt hvis du får for mye, for de tingene som skjer med kroppen din, de er ikke reverserbare. Du kan risikere at du får dypere stemme, alt for stor klitoris. Stort sett skal det ganske store doser til før det skjer, så vi ser jo ikke ut som diskoskastere på 70-tallet.  

Det er ikke bare på grunn av testosteronet, det er også det at østrogenet gjør slimhinnene våre i skjeden myke, og når det forsvinner blir det tørt. Det var som en sa, det er som å ha sex med en kaktus. Da må vi ha østrogen i skjeden for at det skal kunne fungere. Det er det mekaniske eller det fysiske med det. Det er klart at du kan ta et skritt tilbake og se på kællen og da. Det er ikke alle menn i 50-årene som tar så godt vare på seg selv heller. Det er ikke sikkert at du egentlig har så lyst på han akkurat heller. At menn må også ta litt ansvar for det. 

Martine: Det er noe med det. 

Ingvild: Så er det noe med å ha ditt aksept på at livet endrer seg. At nærheten endrer seg, og at det kanskje er helt naturlig at du ikke har en kjapp en oppå fryseboksen, fordi du bare er kjempekåt. Og det skjer ikke, hvis du er nyforelsket så kanskje, men hvis du har vært gift i 30 år, jeg vet ikke. Nei, jeg tror det sitter litt langt inne. 

Martine: Ja, må noe mer til. 

Ingvild: Jeg tror det må noe mer til. Men altså for all del, er jo ingenting som er bedre enn å få litt fart i sexlivet. Det er en viktig del av menneskets velvære, og det går veldig mye på det med nærhet. Det er viktig at man har, hvis man er i et forhold, at man har en åpen dialog på det, at man er nær hverandre. Mange sier at jeg kan ikke klemme mannen min lenger, for jeg tør ikke, for da forventer han at det skal bli noe. Jeg har jo ikke lyst, er det mange som sier. Da kanskje vi skulle tatt en prat. For da blir det en forventning der som egentlig ødelegger den lille gnisten som kanskje allerede er der likevel. Hvis det går an å klemme uten at det ligger en forventning, så kanskje det leder til noe. Det der er en kunst, men da må vi ha en åpnere dialog, og det er ikke så lett å snakke om. Det er vanskelig. 

Martine: Jeg tror veldig mange kan oppleve det som veldig vanskelig, men jeg tenker det å snakke om det, og kanskje samfunnet også blir mer åpent om tematikken gjør at det er lettere også. Og det at du også sitter her og sier at det finnes hjelp å få, at man ikke skal bekymre seg for det. 

Ingvild: Mange forteller også at når overgangsalderen er vel over, og ungene er ute av redet og dere har mer tid til hverandre og gjør ting, så plutselig blomstrer det opp igjen. Det har jeg også sett på mange par, at det gjør. 

Martine: Det er mange forhold i livet som påvirker hvordan vi har det. 

Ingvild: Det er ikke så lett å ha et impulsivt sexliv når huset er fullt av tenåringer. Det går ikke. 

Martine: Det handler ikke bare om overgangsalder. 

Ingvild: Nei, det handler om livsfaser. Det er litt viktig å snakke om, den livsfasen som kvinnen er i, tross alt rundt 50. Det er ekstremt mange krav til henne. Det er ganske tøft å ha hetetokter, ha tenåringer hjemme som synes du er døll, helt teit. I tillegg har du gamle foreldre som krever deg ganske mye, og vi kvinner har en større ansvarsfølelse akkurat der. Det gjør at du ikke har mye tid igjen til deg selv. Jeg tror at der trenger ikke ansvarsfølelsen være noe mindre, men jeg tror kanskje at man må putte inn litt til seg selv også der, for at du i det hele tatt skal klare å fungere. Det kan nok flere kvinner bli flinkere til. 

Martine: Viktig budskap. Så synes jeg det var fint det du sa, at mannen også har en rolle i det her, og også må ta sin del av ansvaret. Det er klart at kvinner, vi skal liksom ordne opp, vi fikser alt, men det er to parter. 

Ingvild: Jeg tror mannen gjerne vil innlemmes i det også, absolutt. Han har også sin overgangsalder. Det går litt gradvis da. Testosteronet faller på han også, og pungen faller også. Det er som Dora Torhallsdottir sier, at vi blir mer like hverandre etter hvert. Kvinnen blir mer maskulin fordi hun mister sitt østrogen, og mannen blir mer feminin fordi han mister sitt testosteron. Hvis du ser gamle ektepar så kan de nesten se litt like ut. Det er litt pussig det. 

Martine: Oppfordringen må være å snakke om det, og at det finnes hjelp. 

Ingvild: Snakk om det, og gi hverandre klemmer om dere ikke har lyst til å ha sex. Vær nær likevel. Det er viktig for oss. Jeg tenker at det viktigste med hele kvinnens midtlivskrise, hvis man kaller det det, er å ikke tenke at det er en overgang til en undergang, slik som du startet med, men at det er en fin anledning til å se litt på livet sitt. Gjøre noen veivalg som kan gjøre at resten av livet blir fint.  

Så er det viktig å erkjenne at alt ikke er like lett bestandig, men at det er hjelp å få. Da er det viktig at man bruker både venninner, yngre og eldre venninner ikke minst, og helsevesenet. Det er veldig mye informasjon å få. Det er mange gode podkaster. Det er mange kvinner som har gått foran oss som gode eksempler og som bærer sin alder med verdighet. Liv Ullmann, for eksempel. Det er viktig. Hun bærer hver rynke, og hun har et langt liv skrevet i det vakre ansiktet sitt. Det er sånn vi vil bli. Kloke, vakre, gamle damer som bare sprer rundt oss med kunnskap og kjærlighet. Det er kult. Det skal være kult å bli gammel, og det skal ikke være en skam. 

Martine: Så bra. Viktig budskap. Det tenker jeg er en veldig fin avslutning av denne episoden. Tusen takk til deg, Ingvild, for at du har delt masse om kvinnehelse og gitt oss ny lærdom.  

Du har nå hørt på Folk & Fag, en podkast fra Sykehuset Østfold. Du finner oss på Spotify, Apple Podcast og andre steder der du hører på podkast. Husk å følge oss for å få varsel når vi slipper nye episoder. 

Teksting av Nicolai Winther og Christine Mathiesen