Episode 22: Barn på sykehus

Martine Hemstad Lyslid, podkastvert: Barn på sykehus. Stress, redsel, bekymring, mestring og glede. I dagens episode skal vi snakke om hvordan vi møter barn på sykehus på best mulig måte. Hvordan regulerer vi stress og bekymringer. Vi får høre mer om barnas nye bestevenn Kallus som nylig flyttet inn på Kalnes. I episoden møter vi psykologspesialist Christian Lunde-Hanssen og førskolelærer Linda Porsmyr-Rønningen. Du hører på Folk & Fag, en podkast fra Sykehuset Østfold.  

Hjertelig velkommen til oss, Christian og Linda. Hyggelig at dere er her. Kan ikke dere starte litt med å presentere dere selv?  

Linda Porsmyr-Rønningen, podkastgjest: Jeg er Linda Porsmyr-Rønningen. Jeg er utdannet førskolelærer og har jobbet i barnehage i 20 år. Har vært nå på sykehuset de siste syv årene og er ansvarlig for at barn har det godt når de er på sykehuset. Jobber på barneavdelingen.  

Christian Lunde-Hanssen, podkastgjest: Christian Lunde-Hanssen, psykologspesialist. Jobber ved, kjært barn har mange navn, CL-team, SBUP altså Sykehus BUP. Greia er at vi jobber på barneavdelingen for at de som blir lagt inn skal ha det best mulig, for at vi skal fange opp også hvordan dette med følelser påvirker kroppen, og hvordan kroppen blir påvirket av følelsene. 

Martine: Så bra, hyggelig at dere er her. I dag skal vi dypdykke i et tema; stressregulering og hvordan vi kan møte barn på best mulig måte på sykehus. Det er et spennende tema vi skal dypdykke litt mer i. Først og fremst da, Christian, kan man bli syk av stress? 

Christian: Ja, men før vi kommer inn på hvordan stress er dumt, så har jeg lyst til å si at stress er bra. Ja, ikke sant? Fordi stress gjør oss litt til sånne supermennesker. Vi får til så mye mer når vi er stresset, og det er det egentlig stresset handler om. Stresset handler om at du blir satt krav og forventninger til som du ikke helt greier å overskue. Så har vi denne motoren inni oss, som har en sånn hemmelig turboknapp, som setter i gang og dermed får vi til de tingene vi heller ikke skulle trodd vi fikk til.  

Problemet med en sånn turboknapp er at systemet går litt utenfor seg selv, alt går på høygir, og det gjør at systemet vårt blir veldig slitent av det, og man kvier seg jo etter hvert for stress. Selv om vi som sitter her har vært ute og opplevd verden i noen år, er det fremdeles sånn at vi gruer oss for å komme inn i situasjoner som blir stresset. Når vi kvier oss, er det fordi at det krever så mye av oss, og det krever mye av kroppen vår. Kroppen reagerer da med at stress over lang tid, så må den si ifra. Den må si ifra at den trenger en pause, og det blir dessverre ofte vondter. Men det kan også bli mer alvorlige sykdommer hvis du lever med stress over lang tid. 

Martine: Hva tenker du på da? 

Christian: Nei, altså hvis vi er på mindre barn da, siden det er det vi skal snakke mye om i dag, så gjør jo det at man får vondt i magen, man blir mer sensitiv, man tåler mindre. Blåmerkene man får på kroppen i lek, de får mye større plass. Man har vanskeligheter med å falle i søvn, og da blir man trøtt og sliten, og så baller det litt på seg, det vet alle småbarnsforeldre. Hvis vi er på voksne, så vet vi at magen har jo vi som voksne også. Den slitasjen som kommer på magen i form av mye stress over lang tid vil kunne gi sånn som magesår. Det vil kunne gi pusteutfordringer. Veldig mange av oss nå som vi nærmer oss ferien, ender opp med å være syke første uka i ferien, ofte fordi at vi har stresset for mye. 

Martine: Hva kan vi gjøre når vi føler at vi stresser for mye, og få kontroll over det? 

Christian: Det er krevende, for vi har nok utvendige krav som vi ikke har så mye kontroll på. Her ved sykehuset prøver vi å få unna flest mulig pasienter, vi prøver å løpe så fort vi kan. Det betyr at jeg og Linda, vi styrer kanskje arbeidsdagen vår i noen grad, mens veldig mange andre som vi jobber sammen med, har veldig lite kontroll på arbeidsdagen sin. Og når vi kommer hjem, så er det krav og forventninger da også. Det er et hus som kanskje skal holdes, det er forpliktelser utover det. Mye her har vi ikke kontroll over, og det utfordrer oss. Det er ikke alltid vi har så god kontroll over kroppen vår heller som vi skulle ønske. For der har denne motoren nå startet, og den dundrer av gårde, og det krever sin mann og kvinne og sin gutt og jente, og alle andre kjønn for den saks skyld, å stoppe opp og puste og sette foten i bakken. 

Martine: Har du noen tips da? Hva gjør man da? Sette fot i bakken, hva betyr det for den enkelte? 

Christian: Jeg tror at en del har begynt å bruke mobiltelefonen her for å regulere seg, for å koble av. Fordi den strategien med «se der» og avlede, det er en av de strategiene som vi bruker. Vi introduserer den veldig tidlig for barna. «Se der a!», og så glemmer de helt at de ble sinte eller lei seg, og så kan vi komme i dialog. Så funker den for voksne også.  

Utfordringen med denne mobilbruken er nok at den fungerer ikke så godt som vi skal ha det til. Fordi hodet får fortsette å spinne, tankene får fortsette å være der, og så blir det egentlig litt som å ta en paracet hvis du har vondt i hodet. Det demper litt, men det fikser ikke problemet. Så skal vi da regulere oss, handler det mye om å bruke sansene våre. Vi er heldige her på Kalnes, vi har puttet sykehuset ut på et jorde, og det gir oss lukter, det gir oss ofte litt luft, det gir oss en masse synsinntrykk. Vi har kuer rett utenfor barneavdelingen blant annet, og det å komme seg ut og bli litt stimulert, det er viktig. Bruke sansene våre, tenke på hva lukter vi, hva ser vi, hvor er vi hen. Det hjelper oss til å være litt mer i nåtid. 

Martine: Avleder oss litt. 

Christian: Det avleder oss, og på en bedre måte enn den mobilbruken. 

Martine: Hva har du å si for pasientene våre som skal inn og ha en behandling i sykehuset? 

Christian: For pasientene våre så er det sånn at dette her er nytt, det er utfordrende, og det kan medføre ubehag, smerte faktisk, noen av de prosedyrene vi skal gjøre. For vi som jobber her er dette trygt og kjent, vi gjør dette hver dag, men for de andre handler det om noe utenfor. Sykehuset anbefaler å møte opp 15 minutter før, og det er ikke fordi at vi skal holde dem på disse litt harde stolene våre ute, og at de skal stå klare nødvendigvis når vi er klare. Det handler vel så mye om at det å finne parkeringsplass, det å finne ut hvor man skal hen på sykehuset, det er også litt stressende.  

Da er det bedre å være i litt god tid, slik at pulsen kan senke seg litt før man kommer til undersøkelse. Det er veldig lurt for både pasient og for oss som jobber der, å sikre at de forstår hva vi skal gjøre. Og forstår om det kan være noe som er ubehagelig, når man kan forvente at det ubehaget går bort, og at de blir godt ivaretatt. Informasjon er noe som vi jobber med. Vi tenker vi har et forbedringspotensiale. Disse latinske ordene er ikke så lett for alle å forstå. Å få oversatt dem til noe som både barn og voksne forstår, tenker jeg er veldig viktig.  

Så trenger vi at mammaer og pappaer og voksne som er med, og det kan jo være at voksne er med andre voksne også, at de faktisk greier å puste selv og være trygge, og at de vet at deres viktigste oppgave er å være en varm hånd, en god støtte. Ikke nødvendigvis grue seg like mye som pasienten, for da blir det fryktelig mye gruing. 

Martine: Det er et interessant tema du tar opp der, for jeg tenker at foreldre, eller om det er noen andre pårørende som er med, eller voksne som er med voksne som du også sa, noen ganger kan man være litt bekymret også. Det kan være ulike grunner til at man er på sykehuset, så hvordan klarer vi å roe de voksne da? 

Christian: Ja, ikke sant? Det er en stor utfordring, fordi vi har noe som heter speilnevroner som ligger i hodet vårt, og det gjør faktisk at vi kan kjenne på andres følelser. Når barna våre har det vondt, så har jeg det også vondt som foreldre. Det å tåle den smerten og huske på den oppgaven jeg har, det er ganske krevende. Noen ganger prøver jeg bare å komme meg bort, la oss bare få løst problemet. Det er der jeg kanskje tyr til mindre gode løsninger. Jeg pleier å si at det er litt som å tisse i buksa. Det funker utmerket der og da, og så gir det litt følgeproblemer. Cirka 30 sekunder etterpå blir det kaldt, og du sitter der med en våt bukse, og det er et problem i veldig mange situasjoner.  

Jeg tror at for å ivareta voksenrollen her, eller følgerollen, pårørenderollen, så trenger vi å puste. Vi trenger å tenke på hvilken oppgave vi har. Vi er faktisk litt på jobb som pårørende også. Fordi at vi skal støtte, og det er vår viktigste oppgave. Så trenger vi å forstå den vi er sammen med, og prøve å komme frem til hvilke behov har vedkommende nå for at vi skal få gjort det vi trenger. Vi må huske på at mye av undersøkelsene ved sykehuset handler om å finne ut hva som er feil. Sykehuset er ikke der for å lage feil. 

Martine: Nei. 

Christian: Når man får en diagnose, får et svar, så er det en fordel. Fordi det gir oss nettopp muligheten til å hjelpe dem i å få et bedre liv. Om det er noe som kan behandles, eller om det er noe som man kan lindre. Uansett, så er det alltid lurt å ha et svar på noe, for vondtene de er der. 

Martine: Takk. Veldig bra. Linda, hvem er barna som kommer til sykehuset her på Kalnes? 

Linda: Barneavdelingen tar imot barn fra 0 til 18 år. Jeg har ansvar for dem som er under skolealder. Det er også lærere på avdelingen vår som tar seg av skolebarna. Det er barn som er på sengepost som blir en natt eller to, eller flere. Det er samme dags innleggelser. Det er barn som skal på poliklinikken. Det er kronikere. Så er det også barn som pårørende som kommer som søsken. Det er mange barn og mange forskjellige utgangspunkt, og mange forskjellige behov.  

Min viktigste oppgave er å leke. Det er den beste måten å avlede, og den mest normale tilstanden barnet kan være i. Hvis vi får leken fram i panna, så gjør det ikke så vondt heller. Da er ikke ting så skummelt. Men det er vanskelig for barn å leke når de er redde. Så da er det en måte å komme inn, finne ut av hva som skal til her. Hva trenger barnet.  

Martine: En god avledning også. Hvordan jobber sykehuset med å ta imot barn?  

Linda: Vi snakker først på morgenmøtet slik at vi blir litt kjent med hvilke barn som er der. Deretter snakker vi med sykepleierne, hvordan det har vært, har barnet sovet godt for eksempel. Så banker vi på og tar det derfra. Vi må ta det, møte barnet der det er. Noen er klar for å leke, vil ha leker inn på rommet eller vil gå inn på lekerommet. Det har vi jo. Eller om vi skal ut og leke. Så vi er i dialog og tar det derfra. 

Martine. Så bra. Dere har vært litt inne på det med teknikker for å minimere stress. Men hva er det som er viktig for barna på sykehuset? Hva kan vi gjøre for å trygge dem? 

Christian: Mye her handler om at barn trenger å ha kontroll over egen kropp. De trenger å kjenne at de er en aktør i eget liv. Det er her vi voksne fort tråkker litt feil fordi det er vanskelig å ordlegge seg på en måte som barn forstår. Når barn sier sånn, nei, stopp, så kan det være at man allikevel har behov for å gjennomføre undersøkelser. Det er gjort noen medisinske vurderinger her.  

Alt dette medfører at vi tråkker over, og så ender vi opp med en motspiller fremfor en medspiller. Det blir urettferdig, for å si det som en fireåring eller en seksåring, fordi de har jo de samme rettighetene som oss. Men de trenger litt ekstra, fordi her er de i en sårbar situasjon. Så vi jobber på veldig mange områder. Vi har fantastisk fint personell som prøver å bruke ro, fordi vi vet at ro smitter, som prøver å forklare ting på en god måte, og som prøver å gjennom lek eller andre tilnærminger få til dette samarbeidet som vi trenger. Men så ser vi at innimellom så er også voksne på sykehuset stresset. Noen ganger går ting litt for fort i svingene, og man glemmer å være til stede akkurat her og nå. Det er her hvor Sykehuset Østfold har satt i gang med et stort prosjekt som vi har døpt til Kallus. 

Martine: Våre nye medarbeider. 

Christian: Våre nye medarbeider, ansatt i mars, av direktøren og fått eget ID-kort. Han har en fysisk kroppsfasong som avviker litt fra resten av kollega-gruppen. Han er både litt høyere og litt kraftigere. Og i tillegg er han pelsbelagt. 

Martine: Litt ulik oss andre. 

Christian: Litt ulik oss andre. Vi alle har litt pels, men han har litt mer. Han har det veldig varmt om sommeren, forresten. Det viser seg at pels, for alle dere med dyr, så husk på at pels er varmt. Han skal være der som et symbol nettopp på at Sykehuset Østfold er et barnevennlig sykehus. Når du ser ham skal du vite at her er det trygt og godt, og her har vi barna spesielt i fokus. Det handler nå om å få gitt barna bedre informasjon på en måte som barna kan ta til seg, og da må det være mindre prek. Mindre prek og mer vising. 

Linda: Ja, og mer lek. Så vi kan leke inn det som er skummelt, enten via Kallus som er stor, eller via Kallus som er liten som kan sitte på fanget. Så kan vi ha med leke-førstehjelpsskrin som barna selv kan sette en sprøyte eller gi medisiner, bandasjere, plastre og gjøre prosedyrer. Da får de en helt annen vinkling på hva de skal selv gjennom. Så både lek før, under og etter er viktig. Etterleken er kjempeviktig for at det ikke skal bli et traume. Sånn at de husker sykehuset som et godt sted å være, er kjempeviktig.  

Martine: Det er kanskje vel så viktig.  

Linda: Ja, at vi også har fokus på mestring, at det her er noe som de klarer, at vi sammen har fått til noe, ikke at de har blitt påført noe skummelt og vondt. 

Christian: Så er det sånn at Kallus med pelsen sin, han sier noe til både oss voksne og til barna. Han minner oss på den tryggheten det er å ligge hjemme i egen seng og ha noe bløtt og mykt og godt å kose med. Derfor vet vi fra andre sykehus at når barn for eksempel skal inn til kirurgi, så er det veldig godt å ha med seg bamsen på koseputa på vei inn, fordi han er jo der når de våkner opp også.  

Det å igjen bruke huden og sansene våre til å gni seg litt godt inntil den myke kroppen og den myke pelsen, det hjelper oss til å tåle ting. Kallus skal være der også underveis. Han skal være der sammen med vennene sine, faktisk. Vi tenker et helt bredt spekter av verktøy som kan hjelpe barn og voksne i å puste litt dypere, puste litt med magen som dem sier, og få informasjon også når vi gjør prosedyrer og undersøkelser. Så skal det være et bevis nettopp, som Linda sier, på «dette fikk jeg til». Vi ønsker at alle pasienter som går ut av Kalnes skal være stolte over den jobben de har gjort, for de har også gjort en jobb. 

Linda: Vi har også lagd nå et pass, så barna skal få et klistremerke hver gang de gjør en prosedyre som har vært litt skummel. Det blir mye rundt Kallus som kan gi bevis på at barn har mestret og fått til og vært med på noe som ikke bare er skummelt, men som er litt kult også. Så er det, som Kristian sier, et nettverk av maskotter nå rundt i Norges land. Vi har flere å jobbe sammen med i et maskott-nettverk. 

Martine: Det er ganske kult da. 

Christian: En hel liten dyrehage faktisk. Vi snakker om flodhesten i Nord-Norge, i Nordland. Vi snakker om grevlingen, hvor tror dere grevlingen bor her? 

Martine og Linda: I taket, ja! 

Christian: Ja, og han kommer jo fra Trondheim. Så har det nå dukket opp et ekorn i Bergen. På andre siden av fjorden så har pinnsvinet Kompis flyttet inn. I Oslo så har vi musa Rasmus, kåret til årets navn i 2018, som er nettopp den store tryggheten for barn som kommer til Oslo Universitetssykehus. 

Martine: Så bra. Det er kult at det er et nettverk, som du sa, litt sånn dyrepark. Egen dyrepark i helsevesenet.  

Linda: Ja, og den 4. september skal vi møtes alle sammen i Tønsberg for å utveksle maskotter og bli bedre kjent. Kunne jobbe sammen på tvers av sykehusene.  

Martine: Ja, for det er noe med det. Vi er mange i samme båt. 

Christian: Vi er veldig mange i samme båt. Vi vet at etter hvert som krav og forventninger til helsevesenet strammer seg inn, må vi jobbe fortere og litt annerledes. Dette utfordrer jo nettopp dette jeg sa med tid, for barn trenger tid. Dette krever mer av samarbeidet med hvordan vi får gitt barna litt bedre tid før de kommer til sykehuset. Hvordan får vi som sykehuspersonell stoppet opp og fått til dette nødvendige samarbeidet? Og hvordan kan vi sikre at barna når de går ut, tenker at dette var en god opplevelse, det blir ikke noe problem til neste gang. Hele denne pakka, det krever mye av oss samtidig som det er nye krav og forventninger som vi skal møte. 

Martine: Der er kanskje det med å møte barn i sykehus litt unikt, nettopp fordi at de er barn. 

Christian: Ja, ikke sant? De har rettighetene, men så vet vi alle at de er i en litt sårbar posisjon. Det er vanskeligere å forstå ord og logikk og fornuft for dem. Noen ganger så er det sånn at ting haster, da må vi bare gjøre det. Men veldig ofte kan vi med fordel gi litt tid og få til bedre samarbeid, og så viser det seg at ting går mye lettere for alle, og spesielt fordi det handler mest om de som eier kroppen. 

Linda: Vi har veldig lyst til å lage en informasjonsfilm akkurat for barn og voksne som skal komme, parkere, finne veien ned til oss. Hva skal vi gjøre? Vi skal ha en prosedyre, og så har Kallus gjort det i forkant, og det kan de se på en YouTube-film som har en QR-kode som de får med i brevet. Det kan gjøres egentlig enkelt, men det skal gjøres.  

Martine: Nå har vi snakket mye om hva som skjer på sykehuset, men det er det med, i hvert fall for de barna som vet at de skal på sykehus, hva gjør vi i forkant for å trygge dem også? Det er et godt tiltak.  

Linda: Ja, for å forberede og gjøre ting forutsigbart er halve jobben. 

Christian: For det er sånn vi andre gjør. Når du skal gjøre noe som du er utrygg på, sånn som når vi skulle ta opp denne podkasten, så hadde dere en sjekkliste som dere gikk gjennom, for da blir man litt tryggere. Så kan vi fokusere på oppgaven vår, fremfor alle disse følelsene som egentlig gir oss bare litt sånn dårlig magefølelse, og gjør at det kanskje blir litt vanskelig å sitte rolig. Og at man kanskje aller mest har lyst til å nå løpe ut av døra og tenke at dette var bare skummelt.  

Noe av det som er viktig for oss det er at Kallus, selv om han er en bløt og myk og fin fyr med veldig snille øyne og blid munn, han skal være det, men han skal også være så mye mer. Han skal være med å gjøre Kalnes til et barnevennlig sykehus. Kanskje Norges mest barnevennlige sykehus, hvis vi skal tørre å være der. 

Martine: Ambisjoner må vi ha. 

Christian: Vi må ha ambisjoner, og derfor ønsker vi å samarbeide med alle avdelinger, for vi tenker at dette her er ikke et barneavdeling-anliggende, dette er et sykehusanliggende. Fordi barn er også pårørende på alle de andre avdelingene våre, og barn kommer inn til akuttmottaket, barn kommer inn til kirurgi, barn kommer inn til psykisk helse. De tingene vi jobber med, de er allmenne, dette her er en litt større pakke.  

Vi har fått med oss Ungdomsrådet som hjelper oss til å tilpasse oss og si sånn hei og hå. Vi har fått med oss Løvemammaene, fordi de ønsker vi som en samarbeidspartner fordi de kjenner sykehuset på sine beste og kanskje litt dårligere sider. Vi har fått med oss en del eksterne samarbeidspartnere. Nå handler det egentlig bare om å begynne å få satt ting i system, og rulle det ut sånn at alle, når de kommer på jobb, skal få lov til å se at Kallus har satt sine merker, om det være seg på gulvet, eller på veggen, eller i skrankene, eller bare om det være seg i smilet til alle de ansatte. 

Martine: Så bra. Hvor langt har dette prosjektet kommet? 

Christian: Jo, vi har fått lov til å være en del av et stort prosjekt som heter Ytre Oslofjord-forbedringsprogram som nettopp handler om at helsevesenet skal stadig vekk bli bedre, og så skal vi sikre at de tiltakene vi setter i gang faktisk fungerer. Så vi, jeg og Linda, har fått lov til å reise til andre siden av fjorden og har vært på kurs. Hvordan måle effekt, hvordan finne ut utfordringene, hvordan finne nye tiltak. Det har rullet og gått i et halvt år nå, og det vi har gjort er at vi har gjort en spennende undersøkelse på sykehuset. Hva synes vårt personell om denne bamsen? Det største flertallet, altså så å si alle, var veldig positive. De tenkte at her kan vi bruke denne tilnærmingen for å måtte bruke mindre tvang i en del tilfeller. At her kan vi jobbe mer med barna og ikke mot barna. Og at her er det faktisk rom for å være litt mer lekende, og det synes vi er gøy, Linda. 

Linda: Vi elsker å leke. Det er det beste. Beste metoden. Så kommer de bamsene her i tre fasonger, har vi tenkt. Det er ikke bare store Kallus som skal være i gangene, men vi har små bamser, helt små, enhånds klemmebamser for stressreglering. Så har vi 20-centimeters bamser som vi tenker skal gis bort. Så har vi litt større bamser som vi tenker er mer pedagogisk som kan sitte på armen, og som kan åpne magen sin og vise alle innvollene sine, og vise kanskje der hvor det er vondt hos barnet, og at bamsene har den samme kroppen som barnet har, og har vondt samme stedet, så man kan vise litt. 

Christian: Men det har vært morsomt i dette prosjektet, og litt krevende, det er at man tenker at en bamse er jo bare en bamse. Det er det altså ikke. Nei, for det viser seg at når vi skal lage en maskott og en bamse som fungerer, så er vi nødt til å jobbe med at denne bamsen skal bli perfekt. For han skal representere hele sykehuset, alle de flotte menneskene som jobber her og all den fine jobben. Da må vi virkelig se på smilet, øynene hvor lange armer og ben skal være, han må ha litt tyngde i rumpa for han må kunne sitte.  

Her har vi fått hjelp av Sykehusbarn, de er med på å finansiere dette, for det er heller ikke gratis. Vi jobber med et tysk firma nå for å gjøre denne bamsen helt unik, helt spesiell, nettopp fordi han skal symbolisere så veldig mye. Så skal han produseres, han skal være bærekraftig, han skal være allergivennlig, det er mange krav til bamsene våre.  

Denne prosessen har tatt litt tid. Vi begynner å se målet. Han har fått et veldig kult skøyeraktig smil, og det er jeg litt fornøyd med. Så må liksom fylden i kroppen være riktig også. Ikke for hard, for du skal kunne ligge godt inntil han, og ikke ferdig utkosa, for det er jo sluttresultatet. Men han kan ikke være der før vi gir ham bort. Så her jobber vi med Sykehusbarn og et tysk firma som skal være med og produsere de nye bamsene for oss. Det gleder vi oss veldig til. Men det tar litt lang tid. Vi er litt utålmodige. Skulle helst hatt den i går. 

Martine: Men det er også veldig flott med samarbeidspartner som er med å bidra. 

Christian: Helt nødvendig. 

Martine: Vi er helt avhengig av det. 

Christian: Fordi dette koster. Vi har også et app-univers som finnes der ute og som er tilgjengelig for alle. Det handler om Gusse grevling som vi nevnte. Han har fått diabetes, og da kan man laste ned en app som gjør at man forstår hva som skjer på sykehuset, hva alle gjør, og hvorfor vi gjør det. Det er veldig nyttig for barn å vite. Gusse har også fått kreft. Han er en uheldig liten grevling. Da kan man laste ned det.  

Her ønsker vi oss at Sykehuset Kalnes, og etter hvert Kallus, også kan vise hvordan det er å gjøre undersøkelser. Vi tror jo da, selv om vi ikke ønsker at all tid brukes på mobiltelefonen, så tror vi at app og spill og sånn er en nyttig vei å gå. Fordi det ser vi at det får barn bra til, veldig langt ned i alder. Men det koster. Her kreves det en satsing. Det krever en satsing av sykehuset, men så krever det også en satsing av gode samarbeidspartnere som kommer inn og gir oss en kickstart i disse tøffe tider. 

Martine: Håper at det går seg til, og at vi kommer dit. 

Christian: Vi håper det, og vi ser at formålet her er nettopp at det skal være godt. Det høres litt rart ut, men det skal være godt å være barn på Kalnes. Det er det veldig mange som er interessert i. Det er allerede mange som er flinke til å gi litt ekstra til barneavdelingen, og så skal vi også sikre at dette kommer alle barna til gode. 

Martine: Det tenker jeg er en fin avslutning av denne episoden. Tusen takk til dere, Christian og Linda, for å ha vært med i denne podkasten og delt raust av deres hverdag.  

Du har nå hørt på Folk & Fag, en podkast fra Sykehuset Østfold. Du finner oss på Spotify, Apple Podcast og andre steder der du hører på podkast. Husk å følge oss for å få varsel når vi slipper nye episoder. 

 

Teksting av Nicolai Winther og Christine Mathiesen