Forsker på virkningen av strålebehandling

Seksjonsoverlege Dlawer Barzenje i Sykehuset Østfold har undersøkt langtidsoverlevelse og senskader etter strålebehandling for 77 pasienter med tidlig benmargskreft.

Dlawer Barzenje

​Dlawer Barzenje ved kreftavdelingen i Sykehuset Østfold er spesialist i indremedisin og blodsykdommer. Seksjonsoverlegen har sett nærmere på langtidsoverlevelse og senskader etter strålebehandling for 77 pasienter i Helse Sør-Øst regionen med plasmacytom, som er en lokalisert form for myelometose (benmargskreft). Resultatene ble i april i år publisert i det anerkjente internasjonale tidsskriftet «Hematological Oncology».
Artikkelen er én av tre som er publisert, og danner grunnlaget for doktorgradsavhandlingen Barzenje skal forsvare i en offentlig disputas på Radiumhospitalet 28. august.

Begrenset form

Studiet tar for seg pasienter med kreftformen solitære plasmacytomer, som vil si når unormale plasmaceller er lokalisert i en svulst som er begrenset til ett sted i kroppen. Denne typen ondartet svulst kan ramme skjelett (solitær plasmacytom i bein) eller bløtvev (solitær ekstramedullær plasmacytom). I mange år har det i Norge vært vanlig å gi pasienter med denne kreftformen strålebehandling, med helbredelse som mål.

Pasientene i studien artikkelen er basert på, fikk behandling på Radiumhospitalet i årene mellom 1980 og 2010. 49 pasienter hadde lokal svulst i bein, hvorav to tredjedeler av dem påvirket ryggsøylen. 28 pasienter hadde svulst i bløtvevet, de fleste av dem i hode- og halsområdet. Begge grupper var dominert av menn under 60 år, med godt funksjonsnivå, og med svulst under seks centimeter i diameter.
Omtrent en tredjedel i hver gruppe ble operert, hovedsakelig med laminektomi (kirurgisk fjerning av en eller flere virvelbuer i ryggraden) eller fjerning av tumor (fullstendig eller delvis).

God respons

Forskningsresultatene viser at etter strålebehandling, ble full og delvis respons oppnådd hos 94 prosent av pasientene med kreftsvulst i skjelett, og hos 96 prosent av pasientene med svulst i bløtvev. Tilbakefall av sykdom etter bremset utvikling til benmargskreft var høyere hos pasienter med svulst i skjelett (65 prosent) kontra kun 18 prosent hos personer med svulst i bløtvev. Det forekom kun ett tilbakefall i tidligere strålefelt i hele serien hvilket betyr at stråledosene var adekvate. Sammenlignet med normal befolkning fant vi ingen økt risiko til å dø av annen kreft eller hjerte og karsykdommer.

Utmerket kontroll

I tillegg til effekt av strålebehandling, ble dødsårsak og overlevelse for alle pasienter sammenliknet med normalbefolkningen.
For hele serien var total overlevelse 79 prosent etter fem år og 63 prosent etter ti år. Det var ingen tydelig forskjell i total overlevelse mellom svulst i skjelett sammenliknet med bløtvev. For pasienter med plasmacytom i bein, var statistisk lengre total overlevelse assosiert med alder under 60 år, kombinasjon av kirurgisk fjerning og strålebehandling, og for dem som fikk median stråledose høyere enn 40Gy.

Progresjon til benmargskreft for hele studiepopulasjonen var 64 prosent etter fem år og 54 prosent etter både 10 og 15 år. Kun to pasienter med svulst i bløtvev utviklet benmargskreft i observasjonstiden. Interessant nok opplevde ingen pasienter i hele serien utvikling til benmargskreft senere enn ti år etter primær plasmacytom diagnosen. Faren for utvikling til benmargskreft var utvilsomt større for de med svulst i bein sammenlignet med i bløtvev. Den eneste gunstige faktoren for utvikling til benmargskreft ved plasmacytomer i bein, var svulst mindre enn seks centimeter i diameter.

Den hyppigste dødsårsaken hos pasienter med ondartet svulst i bein var benmargskreft, mens for de med svulst i bløtvev var det hjerte- og karsykdom. Pasientene hadde ikke høyre risiko til å dø av annen type kreft eller hjerte- og karsykdom sammenlignet med normalbefolkning. Mens forventet levetid for pasienter med en svulst i skjelettet var forkortet med fire år sammenlignet med normalbefolkning, hadde pasienter med en svulst i bløtvev normal forventet levetid.
Barzenje oppsummerer i artikkelen at strålebehandling gir utmerket lokal svulst kontroll for alle pasienter med plasmacytom. Utfordringen er å forhindre utvikling til benmargskreft hos pasienter med svulst i bein.


Hele artikkelen finner du her:

Barzenje, Dlawer Abdulla, Kolstad, A., Ghanima, Waleed & Holte, H. (2017). Long-term outcome of patients with solitary plasmacytoma treated with radiotherapy: A population-based, single-center study with median follow-up of 13.7 years. Hematological Oncology. http://dx.doi.org/10.1002/hon.2415

Plasmacytomer

•Plasmaceller er en type hvite blodcelle som utvikles fra lymfocytter. De produserer og utskiller antistoffer og er en viktig del av kroppens immunforsvar.
•Kreft kan ramme plasmaceller og resultere i en ukontrollert vekst av disse cellene. Sykdommen kan være utbredt og rammer blant annet beinmarg, nyre og skjelett som ved myelomatose (benmargskreft).
•Når unormale celler er lokalisert i en svulst som kun er begrenset til ett sted i kroppen, kalles det solitær plasmacytom
•Solitær plasmacytom i bein = svulst lokalisert i skjelett
•Solitær ekstramedullær plasmacytom = svulst lokalisert i bløtvev

Fakta om forskeren

Dlawer Abdulla Barzenje (f. 1965)
Spesialist i indremedisin og blodsykdommer
Seksjonsoverlege ved hematologi, kreftavdelingen Sykehuset Østfold