10. september er verdensdagen for selvmordsforebygging

Selvmord angår oss alle. Både legfolk og fagfolk kan være med å forebygge selvmord. Da er det viktig med kunnskap, i følge ekspertene i psykisk helsevern i Sykehuset Østfold. Her presenterer psykologspesialist Kim Larsen, psykiatrisk sykepleier Anne Skauen Holum og psykiatrisk sykepleier Trine Bakkevik fakta, myter og risikofaktorer vi alle bør vite om.

Trine Bakkevik, Kim Larsen og Anne Skauen Holum
Fra venstre Trine Bakkevik, Kim Larsen og Anne Skauen Holum.

​På verdensbasis dør mellom 800 000 og en million mennesker i selvmord hvert år. Dette er langt mer enn i kriger og væpnede konflikter. Faktisk er det omtrent like mange som de som dør i krig og væpnede konflikter, drap og voldsforbrytelser, til sammen.  Mens kriger og konflikter samt voldskriminalitet preger nyhetsbildet og blir viet oppmerksomhet i den offentlige debatten, er selvmordene til stede mer i bakgrunnen uten å være gjenstand for den samme oppmerksomheten.

I Norge har det de siste ti årene vært mellom 500 og 600 selvmord i løpet av ett år. Det er langt flere menn enn kvinner som utfører selvmord; for hver kvinne, er det fra to til fire menn.

Noen av disse selvmordene vil det være mulig å forhindre. Selvmordsimpulsen kan ofte være knyttet til en krise av forbigående art. Det er også slik at selvmordsimpulsen i de fleste tilfeller er både svingende og ambivalent, og i de aller fleste tilfeller vil selvmordsimpulsen gå over etter en tid. Dette vil også si at en liten handling eller et lite tiltak, som for eksempel at noen bryr seg, tar seg tid, og tør å gå inn på det tabubelagte og ubehagelige området selvmord er, på et kritisk tidspunkt kan ha en avgjørende selvmordsforebyggende effekt.

Det å ha selvmordstanker noen ganger i løpet av livet i forbindelse med livspåkjenninger er vanlig og trenger i seg selv ikke være så farlig; de færreste selvmordstanker omsettes i selvmordsforsøk eller selvmord. Det er også slik at de som overlever et alvorlig selvmordsforsøk statistisk sett senere ikke vil dø av selvmord, men av andre årsaker. Av de som har overlevd et alvorlig selvmordsforsøk, vil omtrent 15 prosent senere dø av selvmord. De aller fleste, omtrent 85 prosent, vil dø av andre årsaker. Disse enkle fakta tilsier at både legmenn og fagfolk kan være med på å forebygge selvmord.

Man kan forebygge selvmord ved å forsøke å «kjøpe tid» og forhindre selvmordet slik at selvmordsimpulsen kan få tid til å forandre seg. Det er også derfor selvmordsforebyggende tiltak som kommer «sent» i selvmordsprosessen, som for eksempel høye rekkverk og barrierer på utsatte steder, har en selvmordsforebyggende effekt.

Legmenn kan forebygge selvmord ved å være til stede og tørre å bry seg når en ser at andre sliter.  I de alvorlige tilfellene, for eksempel ved dype depresjoner, kan psykiatrien igangsette forskjellige overvåkingstiltak og forhindre tilgangen til selvmordsmetoder i en avgrenset periode, samtidig som psykiatrisk behandling igangsettes (psykoterapi, medisinering, ECT). I de aller fleste tilfeller lykkes tiltakene, og personen finner tilbake til et meningsfylt liv etter en tid.

Myter om selvmord:

Det er en rekke myter om selvmord, som for eksempel at en ved å spørre en person om selvmord kan «sette personen på tanken». Det er dokumentert såkalte spredningseffekter av bestemte typer medieomtale, men ikke av individuelle samtaler.  Tvert imot, de fleste vil oppleve det som lindrende og som en lettelse å få snakket om et så personlig tema med andre, og oppleve det som godt at andre bryr seg.

En annen myte at den som «har bestemt seg» for å ta sitt liv, vil gjøre det uansett. Av det som er nevnt over fremgår det allerede at dette ikke stemmer; selvmordsimpulsen er ikke stillestående og statisk, men svingende og ambivalent.

Disse mytene er svært uheldige. Mytene kan forhindre at folk ut fra feilaktige forestillinger om selvmord, ikke tar kontakt eller engasjerer seg i sitasjoner hvor en slik inngripen kunne ha vært av avgjørende viktighet og i ytterste fall virket livreddende.

Risikofaktorer:

Til slutt litt om faresignaler og faresituasjoner. Dette er noen av de risikofaktorene som ofte forekommer når en studerer et stort antall selvmord. Det vil likevel være slik at de fleste som opplever disse faktorene, ikke utfører selvmord. Men til tross for en relativt lav statistisk sammenheng, er det viktig å være oppmerksom på dem.

Faresignaler:                                                                                        

Økt tilbaketrekning                                                   
Økende bruk av rusmidler
Psykiske lidelsessymptomer, spesielt depresjon
Tidligere selvmordsforsøk
Sterk angst og/eller indre uro

Faresituasjoner:

Tapsopplevelser eller brudd i nær relasjon
Utsatt for vold eller psykiske traumer
Nylig fått diagnostisert en alvorlig kroppslig sykdom
Sosial isolasjon


Det nasjonale pasientsikkerhetsprogrammet har valgt selvmordsforebygging som et av innsatsområdene for å øke pasientsikkerheten. Her kan du lese mer om selvmordsforebygging