Et menneske å støtte seg til

Ruth Irene Rasmussen er en av fem prester i Sykehuset Østfold.

- I april blir det 19 år siden jeg begynte, og enda er jeg ikke av de som har jobbet lengst, smiler hun. Egentlig hadde hun ikke tenkt å bli prest engang.

- Men min far hadde en onkel som var misjonær på Madagaskar, og selv var han kaptein i utenriksfart, på en oljetanker. Dermed fikk jeg være med mye som barn, til Afrika, Japan, Sør-Amerika, Malaysia, Venezuela og mange andre steder. Det her var jo lenge før folk i Norge begynte å reise så mye. Opplevelsene gjorde nok sitt til at jeg også ville ha en jobb hvor jeg kunne reise, sier Rasmussen som ble født i Haugesund, men vokste opp i Stavanger.

Fem mil fra frontlinjen

Hun begynte på teologistudiene i Stavanger, hvor studentene ble sendt utenlands både til nødhjelpsarbeid og prestetjeneste.
- Da det ble mulig å reise til tidligere Jugoslavia for å jobbe der, dro mannen min og jeg med et lite barn. Vi dro ut i 1989 to år før jeg ble ordinert, og var der til 1996. Først til Zagreb i Kroatia for å studere språk, og så videre til havnebyen Rijeka. Der bodde vi i 5 1/2 år for å bygge opp kirken. Mens vi bodde der kom krigen også, og det ble mye nødhjelpsarbeid, sier Rasmussen. I hoteller og på strender ble turister erstattet med flyktninger. Fedrene til barnas venner dro i krigen.
- Vi bodde 5 mil fra frontlinjen. Så selv om hverdagen var preget av krig og kom veldig nært, levde vi trygt. Vi kunne sende barn i barnehage og på skole, og dro på jobb som vanlig. Men hjemme i Norge var det mange, både familie og venner, som syntes vi var sprø som var der nede, sier Rasmussen.

Da det ble arrangert innsamlingsaksjoner til barnehjem hjemme i Norge, var Ruth og hennes familie gjerne kontaktpersoner i tidligere Jugoslavia. Noen ganger hjalp også de tre barna hennes til.
- Vi delte ut pasta, olje og hvetemel - og vi tenkte at vi hjelper alle, ikke bare de som tilhørte menigheten vår.
I ettertid ser de tilbake på en givende tid. For familien var det fine og spennende år, og det var nyttig å se og kunne hjelpe folk som har det vanskelig.

Første kvinnelige prest

Etter syv år i utlandet vendte familien hjem til Norge. Skiptvedt ble det aller første møtet med Østfold. Etter et kort vikariat der, hadde Ruth noen måneders vikariat i Rakkestad kirke. Og ble den første kvinnelige presten der.

- Videre har jeg blant annet vært innom domkirken i Fredrikstad, og var vikar for sognepresten på Kråkerøy. Men jeg fikk tidlig lyst til å bli sykehusprest, og tok derfor videreutdanning på Ahus da jeg jobbet på Kråkerøy.

- Så ble det ledig stilling på voksenpsykiatri på Veum, og den ville jeg bare ha. Heldigvis fikk jeg jobben, og jeg ble tatt imot med åpne armer og oppfordret til å ta videreutdanning, sier hun.
Rasmussen var ikke vanskelig å be. Hun gikk i gang med 60 studiepoeng i psykose. Debriefing og krisehåndtering, familieterapi, gruppeterapi har hun senere også tatt utdanning i.
- Egentlig kunne jeg gått inn og jobbet som familieterapeut, ler Rasmussen.

I starten var hovedjobben å bygge opp prestetjenesten på DPS, og siden sykehuset var mer desentralisert vekslet prestene mellom å jobbe på de ulike stedene i fylket.
- Det fine på Veum, var at jeg fulgte noen pasienter veldig lenge. En jeg møtte første dag, fulgte jeg helt til hun gikk bort mange år etterpå. Det kan være veldig lange linjer i psykiatrien.

I dag er Ruth for det meste på Kalnes, men prestene veksler mellom sykehusets ulike avdelinger rundt om i fylket.

Hun har ikke angret, og trives veldig godt. Hverdagene som sykehusprest kan være tunge, men meningsfulle.

- Det er aldri kjedelig å jobbe i sykehuset. Vi er her både for pasienter, pårørende og ikke minst medarbeiderne som ofte står i vanskelige situasjoner og avgjørelser og kan trenge noen å snakke med. Ordet prest kan være skremmende for noen, for mange forbinder det nok først og fremst med død og begravelse. Men som sykehusprest er vi mye mer, og tilstede i alle stadier.

- Jeg blir berørt

Sykehusprestene er livssynsåpne, og kommer når de blir tilkalt. Når som helst. Og årsakene kan være mange, alt fra noen som sliter hjemme, har fått en alvorlig diagnose, ønsker bønn, at livet går mot slutten, eller familie eller pårørende som er tett på andre i en dramatisk situasjon og trenger noen hos seg.
- Det kan være ganske dramatiske og heftige ting man står i innimellom, og hos meg kan de gråte så mye de vil. Jeg blir også berørt, veldig berørt. Noen ganger er det ikke sikkert folk husker at det er jeg som har vært der engang, men håper jeg gjør en forskjell. Vi sykehusprester prøver så godt vi kan bare å være tilstede som støtte, og jobben innebærer også glede. Jeg har for eksempel hatt vielse i sykehuset, forteller presten.

Møtene med de mange menneskene gjør inntrykk. Mange har behov for å fortelle noe de kanskje aldri har fortalt andre før. Ruth synes det er et privilegie å bli invitert inn. Men sykehusprestene blir ofte hemmelighetsbærere og budbringere.
- Vi kommer jo verken med stetoskop, medisiner eller andre hjelpemidler. Vi kan kanskje ikke gjøre så mye mer enn å være tilstede som et medmenneske. Men med det gjør vi en viktig forskjell.

Hun og kollegaene bruker hverandre som samtalepartnere, og annenhver uke møtes de til veiledning med ekstern veileder. Sykehusprestene trenger også noen å snakke med.

Stilling: Sykehusprest
Arbeidssted: Hele Sykehuset Østfold
Fartstid i SØ: Snart 19 år