Ny hovedprest i sykehuset

​Sigmund Nakkim som har hatt jobben som hovedprest og jobbet i SØ i 25 år, går nå av med pensjon. Fra begynnelsen av desember tok mangeårig kollega Torfinn Skarpaas over.
- Vi har jobbet sammen mange år allerede, men jeg er den av oss i prestetjenesten i sykehuset som har vært her kortest tid. Men vi blir lenge i prestetjenesten, for det er en ganske meningsfylt jobb, sier han smilende.

Omsorg i praksis

Skarpaas pleier å si at han er fra Søgne like utenfor Kristiansand.
- Jeg har litt av innlandet i meg også, men vi flyttet til Søgne da jeg var var 13 år, så det er kysten som er det store, smiler han.

Den nye hovedpresten har alltid vært interessert i å hjelpe folk, og det har vært en rød tråd i alt han har gjort opp gjennom årene.
- De som kjenner meg vil nok beskrive meg som en rolig og omgjengelig fyr som er til å stole på.

Etter videregående skole sto det mellom å bli lege eller prest. Torfinn søkte på begge, og kom ikke inn på medisin på første forsøk.
- Det tror jeg nok jeg kunne ha gjort etterhvert, men den retningen ble lagt til side da jeg kom inn på teologistudier, sier han.

Yrkesvalget føltes naturlig.
- Farfaren min var prest. Det som var så fint med han, var at han var så glad og hadde god humor. Han tok seg selv så lite høytidelig. Sammen med farmor viste de omsorg i praksis, og gjorde det veldig lett å tro på det her. Det samme gjelder også foreldrene mine, og når man har vokst opp med troende rundt meg slik jeg har gjort, er det ikke så spesielt rart å velge den yrkesveien.

Før han begynte i Sykehuset Østfold, jobbet han blant annet jobbet i Lier og på Modum Bad.

Gir mye

Han har en kone som er sykepleier, og trives veldig godt som prest i sykehuset.
- Jeg synes det er et veldig spennende sted å jobbe, og det er særlig samtalene og de mange møtene med ulike mennesker. Jeg synes det er mer spennende enn å forkynne foran en forsamling.

Hovedoppgaven til prestetjenesten er å møte de åndelige og eksistensielle spørsmålene og temaene som dukker opp når folk blir syke. De er der for alle, både pasienter, pårørende og medarbeidere.

- Det er også viktig å sørge at folk får tro på det de tror på. Alle har rett til å ha en tro, og vi skal møte alle på de grunnleggende menneskerettighetsprinsippene. Vi vil at folk skal føle seg trygge i møte med oss, og alle uavhengig av tro eller ikke, møtes med kjærlighet og respekt. 

En av de første oppgavene han fikk som ny hovedprest, var å lede en intern arbeidsgruppe som følger opp medarbeidernes arbeidsmiljø.
- Det er knyttet til korona, og vi er en tverrfaglig gruppe som kartlegger hvilke tiltak som finnes, hva som er nødvendig for at medarbeiderne skal bli godt nok ivaretatt. Vi har ukentlige møter nå, forklarer Skarpaas. Arbeidsgruppen kommer i tillegg til mulighetene medarbeiderne har til å bruke koronasenteret og bedriftshelsetjenesten.

- Det er viktig å senke terskelen selv om det allerede finnes tilbud, og heller se om det er nødvendig å tenke nytt. Det er viktig å følge opp den hverdagen medarbeiderne våre har, og det er ikke over selv når smittefaren skulle gå ned. Det er nesten ikke en eneste samtale vi har som ikke har det temaet i seg om dagen, sier Skarpaas.

Annerledesåret

For prestetjenesten har epidemien gjort hverdagen annerledes. De tenker også kohorter og har tett kontakt med blant annet smittevern.
- Men vi har en jobb hvor vi ikke kan ta hjemmekontor. Det gjør at vi må være forsiktige, og vi tenker kohorter og gjør det vi kan for å redusere risikoen. Jeg har for eksempel pleid å komme til sykehuset på gudstjenesten julaften, men slik blir det ikke i år. Vi har likevel en liten gruppe med tre sangere som har kommet hit for å synge de siste årene, og det gjør de også i år fra korridoren. Vi prestene tar også kontakt med ulike avdelinger nå i tilknytning til julen, for å spørre en ekstra gang hvordan det står til. Medarbeiderne må vite at de bare kan ringe oss, og selv om vi ikke alltid kan møtes, er vi tilgjengelige på telefon, sier Skarpaas.

Den nye hovedpresten har også en veiledningsutdannelse som han pleier å bruke mye, blant annet i gruppeveiledning av ansatte.
- Det er et tilbud om et sted hvor de kan snakke om hva de kan vokse og lære av faget sitt. Det er så få steder hvor vi har slike muligheter til å snakke om hva det gjør med oss, alt det vi møter i hverdagen.

Sykehusprestene har mange samtaler i løpet av arbeidsdagene, og utgangspunktet er alltid hva han eller hun de møter, ønsker å snakke om.
- Vi har ingen mal på hvordan samtalene skal være. Veiledningsfilosofien er mer det å stille spørsmål og la folk snakke fritt, enn å fortelle hva som er rett og galt. Det er noe med å få alle til å snakke om det de vil, og heller bidra til å reflektere litt, sier Skarpaas.

Speidergutt

Trebarnsfaren som bor på Jeløy med kone, to sønner på 14 og 16 år samt datteren på 10, føler seg heldig.
På fritiden liker han godt å fiske. Dessuten røyker han. Makrell.

- Jeg har gått i speideren, og føler meg fortsatt litt som en speidergutt av og til. Det er jo dette med samarbeid og å jobbe i team, være ute i friluftsliv, og jeg liker å bygge ting. Sykehuspresten har nemlig sin egen snekkerbod i garasjen.

- Der har jeg stadig nye prosjekter, og jeg liker å lage ulike småmøbler.Jeg har gått snekkerkurs, og har dessuten hjemmelagd verktøy i garasjen, ler han. Akkurat nå er det hagebod som er det neste prosjektet.

Mange erfaringer

Å være sykehusprest kan være en tung jobb å stå i.
- Noen opplevelser tar du med deg hjem. De er det nødvendig å snakke med andre om. Det er obligatorisk og en forutsetning for oss i prestetjenesten å ha veiledning hver 14. dag, og i tillegg til at vi snakker med hverandre.
Selv var han ikke mer enn ti år gammel, da han opplevde å bli syk.

- Det er en erfaring som har gjort noe med meg, og som hjelper meg å sette meg inn i ulike menneskers situasjoner. Det er lov å tenke at man vil dø fordi livet ikke er noe særlig, og jeg har selv tenkt sånn. Likevel, jeg var heldig, og ikke alle er det. I 2012 ble jeg veldig syk, og jeg ble satt opp på liste for transplantasjon av lever 8. august, og ble oppringt allerede fire dager senere. 13. august 2012 ble jeg transplantert, og det har gått veldig fint etterpå, sier Skarpaas.